Barnevern – omsorgsovertakelse og samvær. Forholdet til EMK artikkel 8

Høyesteretts kjennelse 27. mars 2020, HR-2020-663-S, (sak nr. 00-000001SIV-HRET) og (sak nr. 00-000002SIV-HRET), Anke over X lagmannsretts beslutninger 19. juli 2019 og 29. juli 2019

I.
A (advokat Bente Mostad Tjugum) mot Y kommune (advokat Frode Lauareid), (Rettslig medhjelper: advokat Trine Riiber), KS (partshjelper) (advokat Frode Lauareid), B (advokat Steinar Thomassen)

II.
B (advokat Steinar Thomassen) mot Y kommune (advokat Frode Lauareid),(Rettslig medhjelper: advokat Trine Riiber), KS (partshjelper) (advokat Frode Lauareid)

Møter i sakene i medhold av tvisteloven § 30-13:
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Emberland), (Rettslig medhjelper:advokat Henriette Lund Busch)

Dommere: Øie, Matningsdal, Møse, Matheson, Falkanger, Normann, Bull, Kallerud, Ringnes, Bergh, Østensen Berglund

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til behandling av mors anke over tingrettens dom om omsorgsovertakelse og samvær og fars anke over tingrettens dom om å nekte samvær. Hovedspørsmålet var om det på bakgrunn av Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) praksis, særlig storkammerdom 10. september 2019 Strand Lobben mot Norge, kunne foreligge en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv dersom tingrettens dommer ble stående. Høyesterett forkastet begge anker.

Sakene ble forent til felles behandling og ble behandlet av Høyesterett i storkammer sammen med to andre barnevernssaker (HR-2020-661-S og HR-2020-662-S). Avgjørelsen er enstemmig.

Høyesterett kom til at det ikke var vesentlige mangler ved tingrettens avgjørelser eller saksbehandling som gjorde at lagmannsretten skulle ha behandlet ankene, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav c. Det ble ikke konstatert krenkelse av EMK artikkel 8.

Mor fikk ved en tingrettsdom i 2014 i sak etter barnelova foreldreansvaret alene, mens far ikke fikk rett til samvær. Da mor ble fratatt omsorgen for barnet i 2018, hadde barnevernet siden 2012 fulgt mor og barn tett, og det var forsøkt flere hjelpetiltak. Far hadde ikke hatt kontakt med mor eller barn etter dommen i 2014, men hadde i forbindelse med omsorgsovertakelsessaken krevd samvær med datteren.

Etter Høyesteretts oppfatning bygget tingrettens dom om omsorgsovertakelse på et bredt, oppdatert og betryggende avgjørelsesgrunnlag, og det var ikke avgjørende mangler ved begrunnelsen. EMDs praksis ga ikke støtte for at det som hovedregel skal oppnevnes sakkyndig i saker om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering. Tingretten hadde basert seg på konkrete observasjoner og faglige vurderinger av flere fagpersoner som hadde fulgt barnet og familien tett i flere år. Blant annet på denne bakgrunn mente Høyesterett at det var forsvarlig å avgjøre saken uten oppnevning av sakkyndig.

Tingretten hadde fastsatt samvær med mor til to timer seks ganger i året under tilsyn. Høyesterett viste til at det verken på grunnlag av norsk rettspraksis eller praksis fra EMD kan oppstilles et minstenivå for samvær, men at omfanget må fastsettes etter en konkret vurdering. Målsettingen om gjenforening forutsetter at det skal fastsettes så mye samvær som mulig uten å tilsidesette hensynet til barnets beste. Det fastsatte samværet er et minimumsamvær som barnevernet jevnlig har plikt til å vurdere omfanget og kvaliteten av.

Ved fastsettelsen av samvær hadde tingretten vist til at jenta hadde hatt en negativ utvikling, og at hun for tiden hadde et særlig behov for ro og stabilitet, blant annet fordi hun nå kort tid etter omsorgsovertakelsen skulle etablere seg i sitt andre fosterhjem. Tingretten forutsatte at samværet etter hvert ville bli utvidet.

I fars sak kom tingretten til at han på det nåværende tidspunkt ikke skulle ha samvær med datteren. Dels ble det vist til barnets behov for ro i en overgangsperiode. Retten mente videre at det var betydelig risiko for skadevirkninger for jenta dersom samvær ble igangsatt før hun var stor nok til å forstå innholdet av en alvorlig straffedom mot far. Etter Høyesteretts oppfatning var det derfor ikke feil at det ikke var oppnevnt sakkyndig til å vurdere fars samværskompetanse. Høyesterett viste ellers til at EMD på ulikt vis har gitt uttrykk for at ikke-eksisterende eller svake familiebånd er mindre beskyttet enn et etablert familieliv.

I begge saker om samvær kom Høyesterett til at det ikke heftet vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling. Tingrettens beslutningsgrunnlag, den samlede begrunnelse og avveining var ikke i strid med de krav som stilles etter intern norsk rett og EMK artikkel 8.

Kjennelsen har betydning for hvilke materielle og prosessuelle krav som i lys av norsk rett og EMK artikkel 8 gjelder for omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær. Den gir særlig veiledning for kravene som stilles i barnevernssaker til fylkesnemndas og domstolenes beslutningsgrunnlag, avveining og begrunnelse.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen