Gyldigheten av Trygderettens kjennelse om avslag på krav om arbeidsavklaringspenger

Høyesteretts dom 8. juni 2020, HR-2020-1193-A, (sak nr. 19-179445SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.

A (advokat Silje Elisabeth Stenvaag) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Jørgen Aandal Vangsnes)

Dommere: Møse, Normann, Bergsjø, Arntzen, Steinsvik

Spørsmålet i saken var om vilkåret i folketrygdloven § 11-5 om at medlemmet har fått «arbeidsevnen nedsatt» stiller krav til varigheten av den nedsatte arbeidsevnen.

Ankende part ble sykmeldt fra sin deltidsstilling som kasserer på grunn av akutte ryggsmerter, men kom tilbake i jobb etter en sykmeldingsperiode på drøye tre måneder. Hun oppfylte ikke inntektskravet for sykepenger, og fremsatte derfor krav om arbeidsavklaringspenger. Nav avslo kravet fordi perioden med nedsatt arbeidsevne ikke hadde vært av tilstrekkelig varighet og la avgjørende vekt på at ankende part hadde kommet raskt tilbake i jobb. Trygderetten stadfestet vedtaket.

Høyesterett kom til at vilkåret om at medlemmet må ha fått arbeidsevnen nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, innebærer et krav om at nedsettelsen må forventes å få en viss varighet, men fant ikke grunnlag for å oppstille bestemte krav til den tidsmessige varigheten. Vilkåret om nedsatt arbeidsevne i § 11-5 må ses i sammenheng med vilkårene om behov for bistand i § 11-6. Hvorvidt arbeidsevnen er nedsatt i tilstrekkelig grad, beror for øvrig på en bred og sammensatt vurdering etter § 11-5 andre ledd, der forholdene ved helsetilstanden er utgangspunktet, men ikke alene avgjørende.

Kjennelsen ble kjent ugyldig da Trygderetten hadde tatt et for snevert utgangspunkt ved vurderingen av vilkåret om nedsatt arbeidsevne i § 11-5.

Avgjørelsen klargjør tolkningen av vilkåret om nedsatt arbeidsevne i folketrygdloven
§ 11-5.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen