Barnevern. Tilbakeføring etter omsorgsovertakelse.

Høyesteretts dom 15. september 2020,HR-2020-1788-A, (sak nr. 20-035781SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.

A, B (advokat Mehvish Taj Haider) mot X kommune (advokat Mette Yvonne Larsen) (Rettslig medhjelper: advokat Bendik Falch-Koslung)

Dommere: Indreberg, Falkanger, Ringnes, Østensen Berglund, Steinsvik

Saken gjaldt forståelsen av barnevernloven § 4-21 og opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse for et barn på seks år. Den reiste særlig spørsmål om barnets tilknytning til fosterhjemmet var til hinder for en tilbakeføring til de biologiske foreldrene. 

Høyesterett kom til at tilbakeføring ikke kunne skje på det nåværende tidspunkt. Saken ble behandlet i sammenheng med HR-2020-1789-A, som ble avgjort samme dag. 

Ved avgjørelsen la Høyesterett til grunn prinsippene for behandling av barnevernssaker som det er redegjort inngående for i Høyesteretts storkammeravgjørelser fra mars 2020. Utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig. Etter barnevernloven § 4-21 er hovedregelen at et barn skal tilbakeføres når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan yte forsvarlig omsorg. Det er gjort et unntak for tilfeller hvor tilknytningen til den nåværende omsorgsbasen innebærer at en tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer for barnet. Høyesterett kom til at barnevernloven § 4-21 er i samsvar med Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser. Det ble trukket fram at barnets beste står sentralt også i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dersom tilbakeføring ikke kan skje, må det gis en utførlig begrunnelse som viser at det er foretatt en balansert avgjørelse på et forsvarlig grunnlag, og gjenforeningsmålet må særlig omtales. 

Høyesterett la til grunn at de biologiske foreldrene nå hadde alminnelig god omsorgsevne. Barnet var velfungerende, men ettersom hun hadde vært utsatt for flere relasjonsbrudd og omsorgssvikt i tidlig alder, var hun særlig sårbar for et brudd med fosterhjemmet. Dette var grundig belyst gjennom flere sakkyndigvurderinger. Som følge av den sterke tilknytningen barnet hadde til fosterforeldrene etter fire år i fosterhjem, ville tilbakeføring kreve et nært samarbeid mellom de biologiske foreldrene, fosterforeldrene og barnevernet. Det var imidlertid et usedvanlig høyt konfrontasjonsnivå i saken, som tilsa at de biologiske foreldrene verken evnet eller ville bidra til dette. Høyesterett mente derfor at de biologiske foreldrene ikke kunne ivareta barnets særskilte behov ved en tilbakeføring nå. Det ble begrunnet nærmere hvorfor gjenforeningsmålet likevel kan nås senere. Lagmannsretten hadde fastsatt et samvær som innebar en opptrapping til tolv samvær av åtte timer fra og med 2021. Høyesterett mente dette i tilstrekkelig grad balanserte hensynene til gjenforening og barnets behov for stabilitet i hverdagen. Anken ble forkastet. 

Saken gir veiledning om forståelsen av barnevernloven § 4-21.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen