Barnevern. Ankenektelse i sak om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse.

Høyesteretts kjennelse 15. september 2020, HR-2020-1789-A, (sak nr. 20-053521SIV-HRET), sivil sak, anke over beslutning.

A (advokat Kjetil Sørensen), B (advokat Victoria Holmen) mot X kommune (advokat Frode Lauareid)

Dommere: Indreberg, Falkanger, Ringnes, Østensen Berglund, Steinsvik

I sak om tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse hadde lagmannsretten ikke gitt samtykke til behandling av anke over tingrettens dom. 

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til behandling av foreldrenes anker fordi det kunne innebære en krenkelse av retten til familieliv i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 dersom tingrettens dom ble stående som det endelige resultatet i saken. Saken ble behandlet i sammenheng med sak HR-2020-1788-A.

Høyesterett tok utgangspunkt i storkammeravgjørelsen i HR-2020-661-S og uttalte at de samme utgangspunktene som er redegjort for i denne avgjørelsen, vil gjelde ved vurderingen av om anketillatelse skal gis i saker om tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21.

Lagmannsretten må påse at tingrettens avgjørelse bygger på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. Avgjørelsen av sakens spørsmål må være basert på en balansert og tilstrekkelig bred avveining av barnets og foreldrenes interesser, og den begrunnelsen som er gitt må være tilstrekkelig til å vise at relevante momenter og interesser er vurdert og avveid på en betryggende måte. Den nærmere avveiningen av kryssende hensyn må skje basert på utgangspunktet om at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og vilkårene i § 4-21 må vurderes i lys av det overordnede målet om gjenforening.

I den konkrete saken kom Høyesterett til at begrunnelsen i tingrettens dom ikke i tilstrekkelig grad viste at retten hadde tatt utgangspunkt i at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig og at målet er at barnet skal gjenforenes med sine foreldre. Betydningen av familiebåndene mellom mor og barn var ikke nærmere vurdert eller avveid mot den tilknytningen barnet hadde opparbeidet til fosterhjemmet. Det forelå også svakheter ved tingrettens beslutningsgrunnlag ved at retten ikke hadde sørget for en oppdatert sakkyndig utredning av tilknytningen mellom barnet og mor. Svakhetene ved tingrettens dom innebar tvil om retten til familieliv i EMK artikkel 8 ville ivaretas dersom dommen ble stående, og lagmannsretten skulle derfor ha gitt samtykke til ankebehandling, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav c.

Lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling ble på denne bakgrunn opphevet.

Kjennelsen har betydning for vurderingen av når det må gis samtykke til ankebehandling i saker om tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen