Barnevern – fastsettelse av samvær

Høyesteretts dom 2. mars 2021, HR-2021-474-A, (sak nr. 20-140524SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.

A, B (advokat Geir Olav Pedersen) mot X kommune (advokat Frode Lauareid)

Dommere: Skoghøy, Noer, Ringnes, Østensen Berglund, Steinsvik

Høyesterett satte samværet mellom biologiske foreldre og deres seks år gamle datter til seks ganger i året à to timer. I lagmannsretten var samværet satt til tre ganger i året à to timer.

Jenta ble plassert i fosterhjemmet da hun var sju måneder gammel, på grunn av alvorlig omsorgssvikt fra foreldrenes side. I perioden etter dette har det vært mellom to og fire samvær i året mellom barnet og foreldrene.

Høyesterett foretar i dommen en gjennomgang av de rettslige utgangspunktene for fastsettelsen av samvær i saker hvor målsettingen om gjenforening mellom foreldre og barn ikke er endelig oppgitt. Det understrekes at det ikke går noen skarp grense mellom saker der målet om gjenforening fremdeles står ved lag, og der gjenforening ikke lenger er mulig. Samværsordningen må legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn, og et samværsomfang på mellom tre og seks samvær i året vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig for å oppfylle dette. Samtidig er hensynet til barnets beste av grunnleggende betydning, og samværsordningen må ikke settes slik at den utsetter barnet for en urimelig belastning eller er skadelig for barnets helse eller utvikling. Høyesterett understreker videre viktigheten av å ta hensyn til barnets eget syn.

I lys av at det hadde vært en positiv utvikling i samværene i saken, fant Høyesterett at samværsomfanget måtte økes i forhold til det som var bestemt i lagmannsretten.

Dommen gir veiledning for fastsettelsen av samvær i barnevernssaker.

Saken er behandlet i sammenheng med HR-2021-475-A og HR-2021-476-A.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen