Adgangen til å plassere en ungdom i institusjon etter fylte 18 år

Høyesteretts kjennelse 24. mars 2021, HR-2021-640-A, (sak nr. 21-005310SIV-HRET), sivil sak, anke over beslutning.

A (advokat Jon Anders Hasle) mot X kommune (Kommuneadvokaten i X v/advokat Espen Hansen)

Dommere: Indreberg, Bergsjø, Arntzen, Østensen Berglund, Steinsvik

Lagmannsretten hadde ikke gitt samtykke til ankebehandling i en sak om adgang til å plassere og tilbakeholde en ungdom i institusjon etter fylte 18 år uten hans samtykke.
Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til behandling av anken fordi det kunne innebære en krenkelse Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 1 bokstav e dersom tingrettens dom ble stående som det endelige resultatet i saken.

Etter barnevernloven § 4-24 kan et barn som følge av alvorlige atferdsvansker ved vedvarende misbruk av rusmidler plasseres i institusjon i opptil tolv måneder. Dersom plasseringen er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan tiltaket gjennomføres selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden. Dette forutsetter imidlertid at vilkåret i EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e om frihetsberøvelse av «drug addicts» er oppfylt.

Høyesterett fant at bestemmelsen forutsetter at det ved langvarig plassering foreligger en rusavhengighet. Det kreves ikke at det er satt en diagnose, men avhengig av omstendighetene kan det være behov for en nærmere medisinsk vurdering. Ved vurderingen av om kravet til avhengighet er oppfylt, må det foretas en bred bevisvurdering basert på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. Videre må det gis en tilfredsstillende begrunnelse. Det må fremgå av begrunnelsen at det er foretatt en vurdering av vedkommendes avhengighet som bygger på et tilstrekkelig bredt og oppdatert grunnlag. Begrunnelsen må videre vise at det er foretatt en balansert avveining av ulike alternativer som viser at inngrepet er forholdsmessig og nødvendig.

I den konkrete saken kom Høyesterett til at begrunnelsen i tingrettens dom oppfylte disse kravene. Det var derfor ingen feil at lagmannsretten ikke hadde gitt samtykke til ankebehandling.

Kjennelsen har betydning for forståelsen av barnevernloven § 4-24 og EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen