Straffbar innsidehandel

Høyesteretts dom, 23.04.2012, HR-2012-00812-A, (sak nr. 2011/2045), straffesak, anke over dom

I. A (advokat Tom Eivind Haug) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Hans Christian Koss)

II. B (advokat Tom Eivind Haug) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Hans Christian Koss)

Dommere: Normann, Øie, Bårdsen, Bergsjø, Skoghøy

Saken gjaldt straffbar innsidehandel, og reiste spørsmål om forståelsen av begrepet ”innsideinformasjon” i verdipapirhandelloven 1997 § 2-2, slik bestemmelsen lød etter en lovendring i 2005. Loven er nå erstattet av verdipapirhandelloven 2007, men definisjonen av ”innsideinformasjon” er videreført. De norske reglene bygger på Europarlamentets og Rådets direktiv 2003/6/EF (markedsmisbruksdirektivet) og kommisjonsdirektiv 2003/124/EF (første kommisjonsdirektiv) blant annet med hensyn til definisjonen og offentliggjøring av intern viten.

De tiltalte ble frifunnet i tingretten for innsidehandel med aksjer i Det norske oljeselskapet. Tingrettens begrunnelse var at markedsmisbruksdirektivet oppstiller som vilkår for domfellelse for innsidehandel at innsideinformasjon  har ”significant effect” på kursen, og at begrepet ”merkbart” må tolkes i samsvar med direktivet. Tingretten fant det klart at opplysningenes kurspåvirkningseffekt lå under den terskel loven oppstiller.

Lagmannsretten kom til at tingrettens dom med hovedforhandling måtte oppheves på grunn av feil lovtolkning. Etter lagmannsrettens syn har kravet om ”significant effect” ikke noe selvstendig innhold, og dette utgjør ikke noe tilleggsvilkår i forhold til kravet om at innsideinformasjon må være av en slik karakter at en fornuftig investor sannsynligvis ville ha tillagt det vekt.

På bakgrunn av lovens ordlyd, dens forhistorie og forarbeider kom Høyesterett til at det avgjørende kriterium for om en opplysning er egnet til å påvirke kursen, blir om ”en fornuftig investor sannsynligvis vil benytte [den] som del av grunnlaget for sin investeringsbeslutning”, jf. verdipapirhandelloven 1997 § 2-2 tredje ledd. Det kunne ikke oppstilles et særlig kvantitetskrav i tillegg til denne testen. Høyesterett mente også at denne lovtolkningen samsvarer med definisjonen av innsideinformasjon i EU-retten.

Ankene måtte etter dette forkastes.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen