Tvangsplassering i institusjon etter kriminalitetsalternativet i barneloven

Høyesteretts dom 27.06.2012, HR-2012-01323-A, (sak nr. 2012/361), straffesak, anke over dom

A (advokat Camilla Kyllo) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Håvard Skallerud)

Dommere: Webster, Øie, Endresen, Normann, Skoghøy

Saken gjaldt spørsmålet om tvangsplassering i institusjon etter kriminalitetsalterantivet i barnevernloven § 4-24 stenger for senere straffeforfølgning for de samme forholdene, jf. EMK P 7-4.

A ble tvangsplassert i barnevernsinstitusjon etter en meget aktiv kriminell periode med bilbrukstyverier, innbrudd og kjøring uten førerkort. Begrunnelsen for tvangsplasseringen var at A hadde vist alvorlige atferdsvansker gjennom alvorlig eller gjentatt kriminalitet og også på annen måte. Etter barnevernstiltaket ble det tatt ut tiltale mot A for i det vesentlig de samme forholdene som lå til grunn for tvangsplasseringen. A anførte at dette innebar dobbeltforfølgning i strid med P 7-4.

I Rt. 2003 side 1827 har Høyesterett lagt til grunn at et vedtak om tvangsplassering etter kriminalitetsalternativet i barnevernloven 4-24 første ledd er straff i P 7-4s forstand. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for å fravike denne rettsoppfatningen. Derimot medførte EMDs storkammeravgjørelse 10. februar 2009 i saken Zolotukhin mot Russland at Rt. 2004 side 1368 måtte fravikes. Der hadde Høyesterett lagt til grunn at vurderingen av om man står overfor samme straffbare forhold i en sak om tvangsplassering og i en straffesak, beror på både en faktisk og rettslig vurdering. Etter Zolotukhin-saken er det klart at det bare er rom for å vurdere om det er samme faktum som ligger til grunn for de to sakene. Høyesterett fant at det var samme faktum som lå til grunn for tvangsplasseringen av A og straffesaken mot ham. Etter EMD-praksis er det imidlertid en viss adgang til parallellforfølgning. Høyesterett fant at det var slik tidsmessig og saklig sammenheng mellom straffesaken og barnevernsaken at det forelå lovlig parallellforfølgning.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen