Statens mulige ansvar for mangelfull beskyttelse

Høyesteretts dom, 25.04.2013, HR-2013-00881-A, (sak nr. 2012/1900), sivil sak, anke over dom, Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (advokat Fanny Platou Amble) mot NN (advokat John Christian Elden)

Dommere: Bårdsen, Kallerud, Normann, Utgård, Gjølstad

Saken gjaldt statens mulige ansvar for mangelfull beskyttelse av NN mot krenkelse av hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, i form av truende og plagsom atferd over lang tid fra en mann som hun i en kort periode hadde hatt et forhold til.

Etter en grov trussel- og voldsepisode i 1998, innledet A en årelang forfølgelse av NN, som ble gjennomført på tross av soning av dommer, omfattende politioperative tiltak og et nærmest sammenhengende regime av besøks- og kontaktforbud. Ut fra en alvorlig frykt flyttet NN, sammen med sine fire barn, i april 2001 til en annen kant av landet. Hun hadde etter dette levd på sperret adresse og skiftet navn. Den psykiske påkjenningen resulterte i betydelige helseproblemer og uførhet.

NN gjorde gjeldende at staten var erstatningsansvarlig, ettersom myndighetene ikke hadde gjort nok for å beskytte henne mot forfølgelsen fra A. Hun viste til den såkalte sikringsplikten etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 1, sammenholdt med blant annet artikkel 8 og 3. Tingretten – som hadde begrenset behandlingen til spørsmålet om ansvarsgrunnlag – frifant staten. Lagmannsretten kom derimot – under dissens – til at det forelå ansvarsgrunnlag.

Høyesterett var enig med lagmannsretten i at staten var ansvarlig. Det ble fremhevet at politi og påtalemyndighet hadde gjort mye for å beskytte NN. Men ut fra kunnskapen om A og hans handlingsmønster og intensitet, og om belastningen og risikoen for NN og hennes barn over meget lang tid, burde politiet og påtalemyndigheten fulgt opp informasjonen om stadige brudd på besøksforbudet atskillig bedre. Særlig skulle muligheten for pågripelse og varetektsfengsling vært nøye vurdert, og bruddene burde fortløpende vært iretteført som selvstendige straffbare forhold. Den utilfredsstillende etterforskningen av drapstruslene i 1999 forsterket inntrykket av utilstrekkelig beskyttelse mot fortsatt forfølgelse og nye – potensielt meget alvorlige – integritetskrenkelser.

Til toppen