Straffesaker

Straffesak i tingretten

Straffesaker i tingretten avgjøres enten ved tilståelsesdom (enedommersak) eller i meddomsrett.

Enedommersaker

Tilståelsessaker

Tilståelsessaker behandles av en dommer alene. For å få dom en tilståelsesdom må siktede tilstå uforbeholdent, og bevisene i saken må underbygge tilståelsen. Videre må strafferammen ikke være over ti år, og siktede må gi sitt samtykke til at forhørsretten dømmer i saken. Dette er en enkel måte å få avgjort saken på og tar langt mindre tid og ressurser enn en straffesak som behandles i meddomsrett. Om en straffesak behandles i tingretten som en tilståelsessak, skal det som hovedregel legges vekt på tilståelsen i rettens utmåling av straffen, jf. straffeloven § 59, annet ledd.

 

Tvangsmidler

Varetektsfengsling

Under etterforskningen kan det være nødvendig for påtalemyndigheten å gå til retten for å få tillatelse til å bruke ulike tvangsmidler. Slike saker avgjøres av en dommer alene. Et aktuelt tvangsmiddel er varetektsfengsling. Reglene for varetekt er strenge. For at siktede skal bli varetektsfengslet, må det være skjellig grunn til å mistenke han eller henne for en handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. "Skjellig grunn" betyr at det må være mer sannsynlig at siktede har gjort det han beskyldes for, enn det motsatte.

I tillegg må minst én av disse fire grunnene være til stede:

  • Fare for at siktede rømmer og ikke møter til rettssaken
  • Fare for at siktede ødelegger bevis
  • Sterk fare for gjentakelse av straffbare handlinger
  • Siktede begjærer seg selv fengslet

Varetekt kan ikke brukes hvis dette vil stå i misforhold til det siktede er mistenkt for. Derfor skal ikke varetekt brukes i mindre alvorlige saker. Dommeren skal alltid vurdere om fengslingen representerer et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, og om andre tiltak enn fengsling kan brukes. Det er utvidet adgang til varetekt i saker hvor strafferammen er ti år eller mer og det også er sikre beviser for at siktede er skyldig. Det er politiet som fremstiller siktede for dommeren. I fengslingsmøtet møter aktor, og siktede skal alltid ha forsvarer til stede.

 

Førerkortbeslag

Ved grove brudd på vegtrafikkloven kan en polititjenestemann midlertidig tilbakekalle føreretten og ta førerkortet fra føreren og/eller eieren av bilen, jf vegtrafikkloven § 33 nr 3. Dersom den mistenkte ikke samtykker i det midlertidige tilbakekallet av føreretten og beslaget, må spørsmålet innen tre uker oversendes tingretten til avgjørelse.

Hvis noen med skjellig grunn mistenkes for et straffbart forhold som kan medføre tap av førerrett, vil man som hovedregel måtte regne med at førerretten inndras og førerkortet holdes beslaglagt frem til straffesaken er endelig avgjort.

For saker der det er snakk om beslag over lengre tid, har Høyesteretts kjæremålsutvalg gitt følgende retningslinjer for vurderingen i Rt 2006 s 254:

”Etter vegtrafikkloven §33 nr. 3 kan det besluttes midlertidig tilbakekall av førerett overfor den som med skjellig grunn mistenkes for et straffbart forhold som kan medføre tap av førerett. Når det gjelder betingelsene for midlertidig tilbakekall, er det fastslått i Høyesteretts praksis at det ved beslag over et lengre tidsrom er nødvendig med en konkret påvisning av at det faktisk er behov for et slikt tiltak, jf. Rt-2004-2044. Av praksis følger for øvrig at sentrale momenter i vurderingen av tilbakekall og om dette vil være et uforholdsmessig inngrep, særlig vil være lovovertredelsens alvor, hvilken trafikksikkerhetsrisiko domfelte representerer, hvor sterke bevis som foreligger mot ham og hvilket behov han har for å beholde førerkortet, jf. blant annet Rt-2005-160, Rt-2005-605 og Rt-2005-1252.”

Tingretten avgjør saken i et rettsmøte som enedommersak. Den siktede blir innkalt til møtet, og vil få anledning til å forklare seg. For de fleste er det en stor belastning å miste førerkortet. Det er viktig at den siktede fremlegger dokumentasjon i rettsmøtet for hvorfor førerkortbeslaget medfører en så stor belastning. Hvis den siktede har innvendinger mot siktelsen, eksempelvis at han mener fartskontrollen må være feil, er det viktig å begrunne hvorfor det er feil. I enkelte saker er det vitner, og det er adgang til å føre vitner for retten.

Ved fartsoverskridelser som fører til kort beslagstid, og hvor det foreligger sterke bevis for farten man er målt til, skal det svært mye til for at førerkortet ikke beslaglegges frem til saken er endelig avgjort. 

Andre tvangsmidler under etterforskningen kan være, ransaking eller å ta beslag i gjenstander. Politiet kan også ha behov for å gjennomgå post,

 telefonutskrifter eller kontrollere annen telekommunikasjon som ledd i etterforskingen. I visse tilfeller kan andre virkemidler, som for eksempel telefonavlytting, bli anvendt. Det skjer bare når tingretten godkjenner det.

Et tvangsmiddel som er meget vanlig i farts-  og promillesaker er førerkortbeslag. Retten må ta stilling til om førerkortet fortsatt skal beslaglegges om det er slik at politiet ønsker dette og den siktede ikke samtykker.

Meddomsrett

Øvrige straffesaker, der både skyld og straff skal avgjøres, settes som meddomsrett. Da består retten av én fagdommer og to lekdommere. Lekdommerne trekkes ut til hver sak fra et utvalg av personer som er oppnevnt av bystyret eller kommunestyret for fire år av gangen.
I saker om forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i mer enn seks år, kan retten settes med to fagdommere og tre lekdommere. Dette kalles forsterket rett.

En vanlig straffesak starter normalt med at påtalemyndigheten tar ut tiltale. Saken sendes deretter til tingretten, som setter av tid til rettsmøte. 

Hvis tiltalte har krav på det, oppnevner retten en forsvarer som betales av det offentlige. Som regel vil den forsvareren tiltalte selv velger, bli oppnevnt. Uansett har en mistenkt, siktet eller tiltalt alltid rett til å ha forsvarer til stede når en sak skal behandles, både ved avhør hos politiet og i domstolene, men det er kun der loven bestemmer det at forsvarer betales av det offentlige.

Slik behandles straffesaken
Rettsmøtet der straffesaken behandles, kalles hovedforhandling. Den starter med at påtalemyndighetens representant (aktor) får ordet til et innledningsforedrag. Aktor redegjør kort for saken og de bevisene som vil bli ført. Deretter kan forsvareren få ordet til korte bemerkninger.

Tiltalte gir så forklaring hvis han ønsker det, men han har etter loven ingen plikt til dette. De aller fleste velger å forklare seg. Rettens formann (fagdommeren) stiller normalt først spørsmål til tiltalte, deretter får aktor og forsvarer ordet. Vitner forklarer seg etter at tiltalte har gitt forklaring. Vitnene må først avgi en erklæring (forsikring) om at de vil snakke sant. Det kan også legges fram andre bevis, for eksempel dokumenter eller gjenstander.

I prosedyren oppsummerer aktor og forsvarer saken, hvordan de mener bevisene bør forstås, hvilken løsning rettsreglene gir, og hvilket utfall saken bør få. Aktor legger ned påstand om hvilken straff tiltalte bør gis om han kjennes skyldig. Dersom aktor mener bevisene ikke holder til domfellelse, har aktor plikt til å legge ned påstand om frifinnelse. Forsvareren vil på sin side legge ned påstand om frifinnelse eller at tiltalte behandles på mildeste måte.

Aktor og forsvarer har anledning til å få ordet en siste gang, før rettens formann erklærer forhandlingene avsluttet og saken tatt opp til doms. Tiltalte har også rett til et avsluttende innlegg.

I den etterfølgende domskonferansen bestemmes sakens utfall og begrunnelsen for utfallet. På dette møtet er bare dommerne til stede, og diskusjonene er konfidensielle. Et alminnelig prinsipp er at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke nok at dommerne tror noe kan ha skjedd. Dommerne skal være overbeviste om tiltaltes skyld etter en helhetsvurdering av bevisene for å finne tiltalte skyldig. Avgjørelsen treffes ved vanlig flertall, og hver stemme teller likt.

Hvis dommerne mener tiltalte er skyldig må de også ta stilling til hvilken straff tiltalte skal idømmes. Like tilfeller skal behandles likt, og dommerne tar derfor hensyn til det straffenivået Høyesterett har lagt seg på i liknende saker. Straffen har som siktemål å forhindre at den som blir domfelt, begår nye lovbrudd. Dette omtales som individualpreventive hensyn ved straffutmålingen. Straffen skal også virke avskrekkende på andre. Dette omtales som allmennpreventive hensyn.

Saken skal avgjøres på grunnlag av det dommerne får vite om saken under hovedforhandlingen. De kan ikke bygge på annen kunnskap om saken.

Fagdommeren skriver dommen, som må underskrives av samtlige dommere. Den blir deretter lest opp for tiltalte i et rettsmøte samme eller neste dag, eller forkynt på annen måte.

Anke
Den som ikke aksepterer domsresultatet i en straffesak avgjort av tingretten, kan anke saken til lagmannsretten. Dette er en ordning som skal gi tiltalte større rettssikkerhet. Anken sendes til påtalemyndigheten eller til den tingretten som har tatt avgjørelsen. Påtalemyndigheten kan anke til gunst eller ugunst for tiltalte.

Anken må fremsettes senest to uker etter at dommen er avsagt (eller forkynt). Kjennelser og visse beslutninger (dvs. avgjørelser som retten tar, og som ikke er dommer) kan også bringes inn for lagmannsretten.

Anken kan gjelde:

  • Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet
  • Straffutmålingen
  • Saksbehandlingen
  • Lovanvendelsen

Om bevisvurdering, lov og strafferamme

For kravet til bevisvurdering, lovbestemmelser og strafferammer se:

http://www.domstol.no/

Til toppen