Vårt første instanssystem-1607

 

Før 1607 hadde vi ingen egentlig fast instansordning i norsk rettergang. Den eldre forfatning omfattet domstoler av forskjellig orden. Man hadde f eks i Trøndelag fylkesting, tofylkersting, firefylkersting, åttefylkersting (Øretinget, som visstnok var et hyllingsting) og endelig lagtinget på Frosta. Enhver sak kunne bringes inn for et hvilket som helst ting; det var ingen trinnvis behandling. Kunne man få en sak behandlet av en domstol av høyere orden, hadde avgjørelsen større autoritet, og det var lettere å få dommen respektert og fullbyrdet.

Fylkestingene gikk i senmiddelalderen over til bygdeting, hvor domsmyndigheten ble utøvet av et utvalg av lagrettemenn (6 eller 12) oppnevnt av en kongelig ombudsmann (for øvrig samme utvalg som deltok på lagting). Fra bygdetinget kunne det appelleres til lagmannen. Underrettsdommer i trolldoms- og drapssaker eller andre livssaker kunne ikke eksekveres før dommen var konfirmert av lagmannen eller høyere rett. Under tiden hendte det at lagmannen var til stede også på bygdetingene, og da pleide han å delta i domsavsigelsene; lagmannsembetet var ikke eksklusivt knyttet til lagtingene.

En felles høyeste domstol for hele riket ble først organisert i 1661, etter eneveldets innføring; Høyesterett i København.

Under Håkon V Magnusson var det omkring 1300 fastslått at rettssaker kunne innstevnes direkte for Kongen, som da traff den endelige avgjørelse. Denne myndighet utøvet Kongen som regel gjennom medlemmer av sitt råd. På de såkalte Riksrådslagting dømte en eller flere kongelige riksråder sammen med lagretten i de forskjellige landsdeler.

Etter at Det norske riksråd var blitt oppløst ble det fra 1539 holdt såkalte herredager eller retterting, først med omkring 10 og senere 3 års mellomrom. Her ble saker om adelsmenns ære og liv behandlet i første instans, mens andre saker var brakt inn ved anke. Herredagene ble holdt i kjøpstedene Oslo, Skien, Stavanger, Bergen og Tronheim, fra 1625 bare Bergen og Oslo. Dommere var utsendte danske riksråder og norske stormenn, blant dem en eller flere av lagmennene.

Mot slutten av det 15 århundre var det etablert to særskilte retterting, et for Østlandet og et for det vest- og nordenfjeldske. Noe av bakgrunnen for dette var at riksrådslagtinget møttes for sjelden. De to instansene fungerte side og side, og ordningen ble - av samme grunn - opprettholdt også etter at herredagene trådte i funksjon, fra 1541 med betegnelsen overlagting. Ved kongebrev av 18 januar 1557 ble anordnet årlige tingmøter, i Oslo på St Pauls dag, i Bergen på St Olavs dag. Her deltok som dommere lagmennene fra landsdelen og ellers kanslere, adelsmenn og geistlige samt borgermestre og rådmenn, der tingene ble holdt. Overlagtingene var i virksomhet til begynnelsen av det 17. århundre, opprinnelig for å pådømme saker i første instans, senere i stadig større utstrekning som kollegiale appelldomstoler. På samme vis som herredagsdommer kunne også overlagtingets rettsavgjørelser appelleres til kongen.

Senmiddelalderens lagmannsstevner, der lagmannen dømte sammen med en fast dóm, ofte det lokale byrådet, utviklet seg til det lagting vi kjenner fra 1600-tallet, en ny domstol som etter hvert ble knyttet nærmere til byene og fikk faste sesjoner. Ved kongebrev av 1 august 1589 ble det bestemt at ingen saker kunne gå videre til overlagting eller herredag uten dom i lagtinget.

Ved Kongebrevet av 1591 var sorenskriverembetet opprettet, og i 1607 ble det innført fast instansfølge. Den normale gang for rettssakene i landdistriktene ble bygdeting (sorenskriver), lagting og herredag. Kjøpstedene fikk en rådstuerett hvor byens borgermester og rådmenn dømte med appell til lagting og herredag. Dómen gikk ut av lagtinget, og lagmannen dømte alene. Overlagtinget ble nedlagt.

Den part som mente at en underrettsdom var uriktig, kunne anke dommen inn for lagtinget/lagmannen. Ved å stevne lagrettens eller sorenskriverens/lagrettens dom inn for en høyere rett, ble søksmålet rettet direkte mot de domsansvarlige. Ble dommen omgjort, ville både det juridiske ansvar og det økonomiske ansvar hvile på underrettens medlemmer. En omgjort dom kunne derfor bli en kostbar affære for dommerne, også for lagrettemennene. Etter Bjelkekommisjonen (1632) kom en forordning som gjorde sorenskriveren hovedansvarlig for dommen. Når dommen ble underkjent av den høyere instans, skulle sorenskriveren betale brorparten av omkostningene, mens lagrettemennene skulle sitte med halv bot og "i blant også ganske forskånes".

Sorenskriverne behersket ikke fra først av lover og lovtolkning til fullkommenhet. Mange saker ble anket og dommer omgjort. En undersøkelse fra Stavanger lagdømme (Hans Eyvind Næss) viser at i perioden 1647 - 1683 ble 188 underrettsdommer opphevet, mens bare 71 ble stadfestet. Dessuten ble 55 ankesaker avvist og sendt tilbake til sorenskriveren og lagrettemedlemmene for ny behandling på grunn av feil i saksgang, lovanvendelse e.l. Kompetansen steg imidlertid etter midten av 1600-tallet. I de første 14 årene i nevnte periode ble 69 underrettsdommer opphevet. Tallet i de siste 14 årene var redusert til 38. Sorenskriveren og lagrettemennene høstet verdifull juridisk erfaring hos lagmennene, både ved rådføring i konkrete saker, og ved de mange underrettsdommer som lagmannen endret.

I 1662 ble den kongelige byfogd gitt domsmyndighet for mindre saker, og bytinget opprettet som ny underrett for byene. Rådstueretten ble appellrett og lagmannen tredje instans for kjøpstedene.

Bytinget eller tingretten var en ny institusjon. Her skulle alle småsaker pådømmes med unntak av saker som hørte inn under kirkelige eller militære domstoler. Byfogden skulle assisteres av lagrettemenn, men disse fikk ingen annen funksjon enn som rettsvitner, bortsett fra livs- eller æressaker, der meddommere krevdes. Dommere i rådstueretten var medlemmene i byrådet, fra 1665 kalt magistraten.

Overhof-Retten i Christiania ble opprettet ved skript av 19 januar 1666 og organisert som kollegial domstol.
Etter Christian V's norske lov ble den ordinære instansfølge nå:

for landdistriktene

 

i kjøpstedene

1) sorenskriveren

 

1) byfogden

2) lagmannen

 

2) rådstueretten

3) overhoffretten

 

3) lagmannen

4) den dansk-norske høyesterett

 

4) overhofretten

   

5) høyesterett

Frem til 1797 var Overhofretten høyeste særnorske appellrett.

 

Tilbake

Til toppen