Innlegg på pressefrokost 2022

Innlegget ble holdt av justitiarius Toril Marie Øie på en digitial pressefrokost 10. januar 2022.

Velkommen til det årlige pressemøtet her i Høyesterett!

Åpenhet, offentlighet og kommunikasjon er kjerneverdier for Høyesterett. Pressemøtet har derfor et tosidig formål.

Dels å gi innsyn i Høyesteretts virksomhet.

Dels å åpne for synspunkter fra mediene om Høyesterett som institusjon, om hva som fungerer godt og mindre godt av våre informasjonstiltak, og om hva mediene er særlig opptatt av.

Jeg er glad for å konstatere at deltakelsen fra pressen er meget stor i år, som jeg tror må være rekord, og at vi også denne gangen skal ha et eget innlegg fra en representant fra pressen – Ingunn Solheim fra NRK.  

Jeg håper møtet blir like godt som det pleier å være, til tross for at koronapandemien har medført at det foregår digitalt også i år og uten matservering fra vår side!

Nytt i Høyesterett i 2021

Magnus Matningsdal gikk i høst av med pensjon etter 24 år i Høyesterett.

Jens Edvin Skoghøy er nå min faste stedfortreder.

Knut Erik Sæther er ny dommer – han tiltrådte 1. oktober da Magnus Matningsdal gikk av med pensjon. Han skal få presentere seg selv.

Vi har ellers opprettet en egen informasjonsenhet og fått oss informasjonssjef siden sist – Ida Dahl Nilssen, som dere allerede har sett på skjermen og som sikkert mange av dere kjenner til fra før.

Kort om korona

Vi tok i 2020 raskt i bruk digitale verktøy. Bortsett fra en periode i høst har ankeforhandlingene også i 2021 vært digitale.

Digitale ankeforhandlinger fungerer etter forholdene bra og er tilstrekkelig betryggende, selv om vi alle foretrekker fysiske rettsmøter.

Dette kan stille seg annerledes for de øvrige domstoler, der det deltar meddommere, og parter og vitner skal forklare seg.

Vi har ingen restanser i 2021 pga. korona. Virksomheten har gått som normalt i nye former.

Presse og publikum har kunnet følge sakene digitalt, og det har vært like mye publikum i de virtuelle rettssalene som det pleier å være i rettssalene her i Høyesterett.

Adgangen til å åpne for publikum på denne måten er en korona-løsning. Vi har ikke en generell hjemmel til å strømme rettsmøtene, men ønsker å kunne gjøre det i enkelte saker.

Behovet for hjemmel ble tatt opp med departementet våren 2020, og et lovforslag har vært på høring. Sammen med Domstoladministrasjonen og Riksantikvaren har vi i løpet av året som har gått, sett på hvordan kameraer og annet teknisk utstyr best kan plasseres i salene våre.

Digitalisering

Høyesterett er som første domstol i Norge nå heldigital både i sin dømmende virksomhet og administrativt.

Det siste skrittet ble tatt da vi sluttet med fysiske ankeutdrag og bare bruker nettbrett i retten.

Sakene - noen tall

I årsmeldingen er årets statistikk tatt inn. Jeg nevner bare kort at Høyesterett i 2021 behandlet 59 sivile saker og 29 straffesaker i avdeling.

I tillegg ble én sivil sak avgjort av Høyesterett i plenum, og én sivil sak og én straffesak av Høyesterett i storkammer.

Høyesterett i plenum ga dessuten en betenkning til Stortinget etter Grunnloven § 83.

Vern av rettsstaten

Domstolene med Høyesterett i spissen skal kontrollere at de to øvrige statsmakten ikke går utover det som følger av grunnlov, lov og internasjonale forpliktelser.

Gjennom kontrollen med de øvrige statsmaktene i saker som er brakt inn for retten, trekker domstolene med Høyesterett i siste instans opp de rettslige rammene for offentlig myndighetsutøvelse og verner om rettsstaten og den enkeltes rettssikkerhet.

Også i 2021 kom vernet av rettsstaten og den enkeltes rettssikkerhet tydelig frem gjennom vår virksomhet.

Ikke minst var Høyesteretts rolle som grunnlovsdomstol fremtredende.

Normalt kommer grunnlovsspørsmål opp for Høyesterett i konkrete saker som partene har brakt inn for retten. I 2021 hadde vi én slik grunnlovssak, som ble behandlet i plenum – Acersaken.

Her tok Høyesterett stilling til om og under hvilke omstendigheter det kan reises sak for domstolene om gyldigheten av Stortingets vedtak om samtykke til inngåelse av internasjonale avtaler.

Flertallet i plenum tillot i denne saken fremmet et søksmål fra organisasjonen Nei til EU med påstand om at staten plikter å unnlate å gjennomføre EUs tredje energimarkedspakken i norsk rett.

Flertallet fremhevet blant annet at det ville stride mot åpenbare rettsstatshensyn om domstolene ikke skulle kunne prøve om et politisk flertall holder seg innenfor Grunnlovens grenser på et område som dette.

Høyesterett kan også i medhold av Grunnloven § 83 bli forelagt grunnlovsspørsmål av Stortinget, uavhengig av noen konkret rettstvist. Slike betenkninger er rådgivende, ikke bindende overfor Stortinget.

Stortinget har sjelden brukt adgangen til å be om betenkning fra Høyesterett.

Men i 2021 fikk vi for første gang på 75 år en slik anmodning. Den gjaldt Stortingets behandling av spørsmål om innlemmelse av den såkalte fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen.

I betenkningen som ble gitt som svar på Stortingets anmodning, ga Høyesterett i plenum uttrykk for hvilke krav Grunnloven stiller ved inngåelse av internasjonale avtaler som innebærer myndighetsoverføring til internasjonale organisasjoner.

En viktig side av Høyesteretts kontroll med de øvrige statsmakter gjelder spørsmålet om strafforfølgning og annen offentlig myndighetsutøvelse har skjedd innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser. En rekke av sakene som Høyesterett avgjorde i 2021, gjaldt slike spørsmål.

Den såkalte NAV-saken, som var besluttet gjenåpnet av Gjenopptakelseskommisjonen, gjaldt spørsmål om praktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området var forenlig med EØS-retten. En mann som i 2017 av Høyesterett var idømt fengsel i 75 dager for trygdebedrageri, ble her frifunnet fordi oppholdskravet ikke var praktisert riktig.

Høyesteretts syn på de generelle EØS-rettslige spørsmålene la så føringer for de øvrige sakene i NAV-komplekset.

Spørsmålet om forholdet til EØS-retten var opprinnelig verken fanget opp av sakens parter eller av domstolene – ei heller av Høyesterett. Som jeg gjorde rede for på pressemøtet i fjor, har Høyesterett og de øvrige domstoler tatt ulike grep for å sikre at EØS-rettslige spørsmål som domstolene plikter å ta opp av eget tiltak, blir fanget opp.

«Fosen-saken» som ble avgjort i oktober i fjor, var formelt sett en skjønnssak, det vil si at det handlet om utmåling av erstatning til reindriftssamer for tapt vinterbeite etter utbyggingen av Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen. Reindriftssamene anførte imidlertid at skjønnet ikke kunne fremmes, det vil si at erstatning ikke skulle utmåles. Dette var Høyesterett enig i.

Bakgrunnen var at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse som vindkraftutbyggingen hvilte på, etter Høyesteretts syn var ugyldige fordi utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27.

Siden det forelå andre, og for reindriften mindre inngripende, utbyggingsalternativer som kunne ivaretatt miljøhensynet, var det i dette tilfellet heller ikke tale om en kollisjon mellom miljøhensyn og reineiernes rett til kulturutøvelse.

Mye av debatten i etterkant har handlet om hva som skal skje med vindmøllene. Akkurat det var ikke tema for Høyesterett. Det ligger i vår prosessordning at domstolene bare skal ta stilling til de spørsmål partene har brakt inn for domstolene – i dette tilfellet om skjønnet skulle fremmes og eventuelt utmålingen av erstatning. Reindriftsamene hadde ikke anlagt sak med påstand om at vindmøllene skulle tas ned, og da falt dette utenfor sakens rammer.

Både NAV-saken og Fosen-saken ble behandlet i storkammer - altså med 11 dommere.

Som i tidligere år behandlet Høyesterett i 2021 også flere saker hvor rettighetene etter Den europeiske menneskerettskonvensjon – EMK - hadde sentral betydning. Det gjaldt blant annet saker om pressens rett til innsyn i avsluttede straffesaker, plassering av ungdom i institusjon etter fylte 18 år, kroppsvisitasjoner under varetektsfengsling og inndragning av mobiltelefon fra person under den kriminelle lavalder.

Dessuten behandlet Høyesterett en rekke barnevernssaker, både i avdeling og i ankeutvalget. Disse sakene reiser ofte spørsmål om EMK er overholdt. Ankeutvalget behandlet hele 57 anker over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling i barnevernssak.

Lagmannsrettens beslutning ble kun opphevet i tre av sakene. Det kan dermed se ut til at utgangspunktene fra Den europeiske menneskerettsdomstol, gitt i blant annet Strand-Lobben-saken fra 2019 og Høyesteretts storkammer-avgjørelser fra 2020, nå er blitt godt integrert i tingrettene og lagmannsrettene.

Som et ytterligere eksempel på en sak der det var spørsmål om myndighetsutøvelsen var innenfor våre internasjonale forpliktelser, nevner jeg at Høyesterett i 2021 behandlet en sak om gyldigheten av tre vedtak om lisensfelling av ulver utenfor ulvesonen. I denne saken var Bernkonvensjonen – Europarådets konvensjon fra 1979 om vern av ville europeiske planter og dyr og leveområder – sentral.

Vern av den enkeltes rettssikkerhet for øvrig

Sakene som blir behandlet av Høyesterett i avdeling, storkammer og plenum, gjelder først og fremst prinsipielle rettsspørsmål, hvor det er behov for rettsavklaring, eventuelt rettsutvikling.

Ved anke over dom som ikke reiser prinsipielle spørsmål, ivaretas den enkeltes rettssikkerhet først og fremst ved at Høyesteretts ankeutvalg kan oppheve lagmannsrettens dom dersom den lider av klare feil. I straffesaker kan ankeutvalget også avsi frifinnende dom eller endre domfellelsen til å gjelde en mindre alvorlig straffebestemmelse.

I 2021 opphevet ankeutvalget lagmannsrettens dom i tre sivile saker og tolv straffesaker.

Videre ivaretar Høyesterett rettssikkerheten i saker som verserer for tingretten eller lagmannsretten gjennom behandlingen av anker over kjennelser og beslutninger.  Slike anker kan for eksempel gjelde avgjørelser om saksgangen i tingretten eller lagmannsretten, sakskostnader, varetektsfengsling og andre tvangsmidler under etterforskning, og avgjørelser om ankesiling i lagmannsretten.

Rettssikkerhet er spesielt viktig i straffesaker. Høyesterett mottok i 2021 rundt 800 slike anker over kjennelse og beslutning i straffesaker. Så mye som halvparten av disse sakene gjaldt lagmannsrettens avgjørelser om ikke å fremme anke over tingrettens dom i straffesak til ankebehandling. Saken avgjøres da av lagmannsretten etter skriftlig og forenklet behandling.

Hele 180 av disse rundt 400 ankene knytter seg til en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2020. Her ble det åpnet for at anker til lagmannsretten i alle typer av saker i prinsippet kan avgjøres etter en slik skriftlig og forenklet behandling. 

Før lovendringen kunne anker som angikk lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 6 år, ikke nektes fremmet. Den tiltalte hadde ubetinget ankerett.

Lagmannsretten benytter den nye ankesilingsadgangen i et stort antall såkalte seksårssaker. I praksis er det langt flere straffesaker hvor lovbruddene har en strafferamme på seks år eller lavere enn over seks år. Tallet på 180 anker til Høyesterett er derfor høy relativt sett og innebærer en vesentlig økning i antallet anker over ankenektelser til oss.

Anker over lagmannsrettens ankenektelse behandles vanligvis av Høyesteretts ankeutvalg av tre dommere.

Høyesterett ankeutvalg overførte imidlertid i 2021 én slik anke til muntlig behandling av Høyesterett i avdeling med fem dommere for å klargjøre de rettslige rammene for at lagmannsretten kan nekte en anke fremmet i saker hvor det tidligere var ubetinget ankerett. Avgjørelsen legger føringer for alle fremtidige ankenektelser i slike saker.

Grunnvilkåret for å nekte en anke fremmet er at det er klart at anken ikke vil føre frem. Dette er et strengt vilkår.

Siden terskelen for å nekte en anke fremmet allerede er meget høy, vil det gi liten mening å stille enda strengere krav enn ellers for de mest alvorlige sakene. Rettspraksis bygger derfor på at terskelen ikke er høyere jo mer alvorlig saken er.

De nærmere vilkår for at lagmannsretten skal kunne nekte anke over straffedom fremmet til ankebehandling er utviklet i høyesterettspraksis og senere fremhevet i lovforarbeidene.

Det er et vilkår at lagmannsretten har et forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken uten å gjennomføre en muntlig ankeforhandling og foretar en reell overprøving av tingrettens dom med bakgrunn i det som er anført i anken. Dersom det har vært svakheter ved tingrettens behandling, vil det i mange tilfeller medføre at det ikke er forsvarlig å nekte anken fremmet.

Høyesterett fremhevet i avgjørelsen i 2021 at sakens alvor vil inngå i de momentene som må tas i betraktning ved vurderingen av om det er forsvarlig å avgjøre ankesaken uten muntlig ankeforhandling. Det er altså særlig her skillet mellom de alvorligste og de mindre alvorlige saker ligger.

Videre gjelder det krav til begrunnelse for hvorfor anken nektes fremmet. Dette kravet ble opprinnelig slått fast av Høyesterett i en storkammersak i 2008, men senere også tatt inn i loven.

Høyesterett kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling i disse sakene. Dersom ankeutvalget, eventuelt Høyesterett i avdeling, mener at de nevnte vilkår om klarhet og forsvarlighet og kravene til lagmannsrettens begrunnelse ikke er oppfylt, vil lagmannsretten avgjørelse om å nekte anken fremmet bli opphevet.

Høyesterett i avdeling kom til at forholdene i den konkrete saken som jeg har nevnt fra 2021, var slik at en reell overprøving vanskelig kunne skje på annen måte enn ved en muntlig ankeforhandling. Lagmannsretten begrunnelse for å nekte anken fremmet var heller ikke tilstrekkelig, og lagmannsretten beslutning ble derfor opphevet.

Flere saker som sto for ankeutvalget, ble stanset i påvente av avgjørelsen. Samlet opphevet ankeutvalget i løpet av 2021 åtte ankenektelser fra lagmannsrettene i saker der tiltalte tidligere ville hatt en ubetinget rett til å få anken behandlet.

Færre, men mer omfattende, straffesaker i Høyesterett

Høyesterett har gjennom de siste årene behandlet stadig færre straffesaker i avdeling. Antallet på 30 saker i 2021, inkludert saken avgjort i storkammer, er det laveste noen gang.

Noe av nedgangen skyldes at Høyesteretts ankeutvalg har funnet kriteriene for ankebehandling oppfylt i en mindre andel av sakene.

Reduksjonen i antallet straffesaker for Høyesterett skyldes imidlertid også at det over tid har blitt reist færre straffesaker for domstolene, at det har vært en nedgang i andelen saker som ankes videre til lagmannsrettene, og at det fra 2020 har vært en økning i andelen anker til lagmannsrettene som nektes fremmet.

Samtidig som Høyesterett gjennom de siste årene har behandlet færre straffesaker i avdeling, er utviklingen at sakene blir stadig mer omfattende, og at det nå er betydelig færre korte saker enn tidligere. Internasjonaliseringen av rettskildebildet er en viktig årsak til dette.

Advokataksjonen

Siden vi er inne på straffesakene vil jeg si kort noe om advokataksjonen, som noen av dere har dekket og stilt spørsmål om de siste månedene.

Dette er altså en aksjon fra Advokatforeningens side som ikke retter seg mot Høyesterett som sådan, men mot politiske myndigheter.

Kravene handler om å få økte salærer i straffesaker og forhandlingsrett for advokatene. Forsvarere tar, som følge av aksjonen, nå ikke imot beramminger av straffesaker til Høyesterett. Dette som en protest mot bevilgende myndigheter.

I 2021 hadde ikke advokataksjonen stor innvirkning på vårt arbeid, fordi vi allerede før den startet hadde kalenderen full med saker frem til jul.

Nå er status at 15 straffesaker er berørt av aksjonen. Dette er altså saker som er sluppet inn for Høyesterett, men som følge av aksjonen ikke er berammet.

Høyesterett er nøytral til konflikten mellom bevilgende myndigheter og advokatene, men jeg har uttrykt bekymret for fremdriften i noen av sakene som er berørt –  mest av hensyn til de siktede.

Forsvarerne for Høyesterett har forhandlingsrett og andre vilkår.

Noen saker haster mer enn andre, for eksempel saker som gjelder unge personer og det er spørsmål om ubetinget fengsel eller samfunnsstraff.

Andre tilfeller som haster kan være der sakene har en særlig prejudikatverdi, det vil si at resultatet vil bli førende for flere andre lignende saker som verserer i rettsvesenet.

Advokatforeningen har etablert en dispensasjonsordning. Det er opp til forsvareren å søke om dispensasjon, og jeg har gitt tydelig uttrykk for at jeg forutsetter at forsvareren og Advokatforeningen er seg sitt ansvar bevisst i saker der det er en uforholdsmessig belastning for klienten å måtte vente.

Uten at vi er part i konflikten eller mener noe om kravene, håper vi selvsagt at vi så raskt som mulig kan få behandlet de sakene som venter.

Saker neste år

Jeg vil avslutningsvis nevne noen av sakene som kommer i 2022. Sakene jeg nevner er ikke et utvalg basert på «viktighet»- for alle sakene vi behandler er viktige.  Utvalget viser litt av spennet i spørsmål vi har til behandling – og som kan være av interesse for dere å vite om.

To av sakene skal dere få høre mer om veldig snart: Hyttesøksmålet relatert til covid 19- forskriften og spørsmålet om overlevering til Polen.

Av andre saker kan jeg nevne:

Straffenivå besittelse: Det er sluppet inn tre saker som gjelder spørsmålet om straffenivå for besittelse av narkotika til eget bruk.  Det er behov for å avklare hvor vi nå står ved straffutmåling overfor rusavhengige for slike lovbrudd.  

Bane Nor-saken: Bakgrunnen for denne saken er at tre ungdommer i februar 2019 tok seg inn på et jernbaneområde på Filipstad i Oslo. De klatret opp på et hensatt tog, og kom borti en høyspentledning med en spenning på 15 000 volt. En 15-årig gutt døde, mens de to andre – en 16-årig jente og en 15-årig gutt – ble alvorlig skadet. Det rettslige spørsmålet gjelder Bane Nors ansvar for ulykken og om selskapet kan få foretaksstraff. Ikke berammet.

Jehovas vitner: Saken gjelder gyldigheten av et vedtak om å ekskludere et medlem fra Jehovas vitner, og reiser særlig spørsmål om domstolenes adgang til å prøve religiøse avgjørelser. 

Extinction Rebellion-saken: Ordensforstyrrelse og ikke etterkommet pålegg fra politiet under demonstrasjon. Saken har sin bakgrunn i en demonstrasjon i regi av organisasjonen Extinction Rebellion, der de tiltalte var med på å hindre trafikken i Oslo sentrum ved å ligge/sitte i veibanen sammen med ca. 50 andre personer. Anken reiser særlig spørsmål om det utgjør uforholdsmessige inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten etter Grunnloven og EMK at demonstrantene ble ilagt bøter, i tillegg til at aksjonen ble stanset.

VG-saken: Om VGs adgang etter åndsverkloven til å gjengi fotografier av medarbeidere i Advokatfirmaet Rogstad i sine reportasjer. Siden dette gjelder et praktisk spørsmål om pressens arbeid, er den nok av særlig av interesse for dere.

 

Til toppen