Anke over sikringsbemyndigelse

22.04.2002, 2001/1540, straffesak, anke
straffeloven § 39, straffeprosessloven § 345 annet ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Harald Strand)
Tjomsland, Rieber-Mohn, Zimmer, Skoghøy og Dolva

A var av lagmannsretten idømt sikring i medhold av dagjeldende straffelov § 39 nr. 1 bokstav a - e for et tidsrom av 5 år. Grunnlaget for sikringen var at han i sinnssykdom hadde hatt utuktig omgang med samboerens datter som var under 10 år. Han ble også dømt til å betale erstatning og oppreisning. Sikringsbemyndigelsen ble idømt under dissens 5 - 2. Da ankesaken ble behandlet av Høyesterett, var de nye regler om særreaksjoner i straffeloven §§ 39 flg trådt i kraft, og aktor la derfor i skranken ned påstand om at domfelte skulle dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern.

Høyesterett fant at lagmannsretten med rette hadde bedømt forholdet som objektivt sett å være en overtredelse av straffelovens § 195. Etter overgangsreglene for de nye særreaksjonene var problemstillingen for Høyesterett om det skulle gis dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Høyesterett uttalte at dom på tvunget psykisk helsevern antakelig vil bli gitt i mange av de samme tilfeller hvor det tidligere har vært anvendt såkalt "ren" sikring. Vilkårene er imidlertid noe annerledes utformet, og de momenter som skal trekkes inn i vurderingen av gjentakelsesfaren, er mer detaljert utpenslet i den nye bestemmelsen. Det ble vist til at det i lovforarbeidene synes forutsatt at dette skal gjenspeiles i den måten sakene på dette punkt tilrettelegges for domstolene, noe som også er fulgt opp i Orientering fra Den Rettsmedisinske Kommisjons psykiatriske gruppe - nr. 6 - november 2001. Høyesterett uttalte at det var en uheldig konsekvens av overgangsreglene at dette spørsmålet i tilfelle måtte behandles av Høyesterett som første instans. Ankesaken for Høyesterett hadde ikke vært spesielt forberedt og tilrettelagt med henblikk på den nye påstanden som påtalemyndigheten hadde nedlagt. Selv om Høyesterett har full kompetanse til å ta stilling til spørsmålet om anvendelsen av særreaksjoner i straffelovens §§ 39 flg., ble Høyesterett stående ved at det - i den særegne situasjon som her forelå - ville være mest betryggende at spørsmålet om det skal gis dom på overføring til tvunget helsevern, behandles av lagmannsretten som første instans på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. På denne bakgrunn ble lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevet, jf. straffeprosesslovens § 345 annet ledd.
Til toppen