Avskjed på grunn av seksuell trakassering

18.03.2002, 2001/125, sivil sak, anke
Tjenestemannsloven § 15 første ledd bokstavene a og b
Staten v/Utdannings- og forskningsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) mot A (advokat Helge Wesenberg) og A (advokat Helge Wesenberg) mot Staten v/Utdannings- og forskningsd
Stang Lund, Zimmer, Stabel, Rieber-Mohn og Dolva

A var professor ved Universitetet i Bergen. Etter muntlig advarsel i 1988 og skriftlig tilrettevisning i 1990 fikk han i april 1997 avskjed etter tjenestemannsloven § 15 første ledd bokstavene a og b på grunn av seksuell trakassering av kvinnelige ansatte og studenter. Han klagde til daværende Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet, som i desember 1997 stadfestet kollegiets vedtak. A reiste i februar 1998 sak og krevde avskjeden kjent ugyldig, gjeninnsettelse i stillingen og erstatning og oppreisning begrenset oppad til 3 millioner kroner. Byretten frifant departementet. Lagmannsretten fant at vilkårene for avskjed var til stede, men at vedtaket var ugyldig på grunn av feil saksbehandling. Staten anket til Høyesterett, som stadfestet byrettens dom.

I tilslutning til lagmannsretten fant Høyesterett at vilkårene for avskjed etter § 15 første ledd bokstavene a og b var til stede. En professor må anses for grovt å ha krenket sine tjenesteplikter når han seksuelt trakasserer en ansatt, stipendiat eller student. Fire dommere fant at A også hadde krenket sine tjenesteplikter selv om lagmannsretten for en av de krenkede hadde funnet bevist at A ikke skjønte eller burde ha skjønt at den seksuelle kontakt var ufrivillig. Den muntlige advarsel og skriftlige tilrettevisning tilsa skjerpet aktsomhet for å unngå situasjoner hvor det kunne komme nye klager om overgrep fra kvinner. Til tross for dette ble en kvinnelig tekniker innkvartert i samme leilighet som A under en to måneders tjenestereise. Han begynte nokså umiddelbart å gjøre seksuelle tilnærmelser som endte med seksuell omgang. Dette ble ansett klart i strid med hans tjenesteplikter konkretisert gjennom advarselen og tilrettevisningen. Krenkelsene måtte anses som grove fordi A helt ignorerte advarselen og tilrettevisningen selv om han var klar over hva universitetet forventet av ham. En dommer fant at seksuelt forhold som er frivillig fra begge parters side ikke kunne være brudd på tjenesteplikter selv om det skjedde på en tjenestereise og selv om tjenestemannen tidligere har fått en advarsel for uønsket seksuell oppmerksomhet. Han fant det mest nærliggende å forstå lagmannsrettens bevisbedømmelse slik at As gode tro også gjaldt hans innledende aktiviteter. Vedrørende saksbehandlingen kom Høyesterett til at tjenestemannsloven § 18 nr. 1 om rett til muntlig forklaring ikke gjelder for klageinstansen. A skulle imidlertid ha fått anledning til å gi uttrykk for sitt syn før departementet avgjorde klagen etter at en av de krenkedes muntlige forklaring var innhentet av departementet. Høyesterett fant det imidlertid klart usannsynlig at en muntlig forklaring fra A likevel kunne ha ført til at departementet ville ha kommet til at avskjed ikke skulle iverksettes. Departementet hadde heller ikke begått noen feil ved å ta hensyn til opplysningene som framgikk av tidligere saker om uønsket seksuell tilnærmelse.
Til toppen