Forhøyd tilleggsskatt etter en endelig straffedom for skattesvik

03.05.2002, 2000/770, sivil sak, anke. Plenumssak
EMK Protokoll 7 artikkel 4
( advokat Anders Chr. Stray Ryssdal) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen)
Skoghøy, Dolva, Schei, Lund, Gussgard, Tjomsland, Stang Lund, Flock, Rieber-Mohn, Bruzelius, Utgård, Stabel og Aasland

Ved dom av Sunnmøre herredsrett 14. juni 1995 ble A dømt til fengsel i ett år og seks måneder for ikke å ha oppgitt til ligningsmyndighetene skattepliktig inntekt for årene 1989-1991 på til sammen kr 5 278 611 og for årene 1989-1992 skattepliktig formue på ca. kr 8 millioner. For året 1988 ble han frifunnet. Denne dommen ble rettskraftig 18. oktober 1995. Etter forutgående varsel av 11. mai 1995 traff Ålesund ligningsnemnd 22. april 1996 vedtak om endringsligning. I dette vedtaket ble As inntekt for årene 1988-1991 økt med ca. kr 27,7 millioner. Formuen ble for årene 1989-1993 økt med ca. kr 8,3 millioner. I tillegg ble han ilagt forhøyd tilleggsskatt med 60 % idet han etter ligningsnemndas syn ved innleveringen av selvangivelsen "i det minste grovt uaktsomt" hadde gitt "uriktige/ufullstendige opplysninger" som hadde ført til fastsetting av for lav skatt.

Etter forgjeves å ha påklaget vedtaket til overligningsnemnda, brakte A gyldigheten av endringsligningen inn for domstolene. Under behandlingen for lagmannsretten frafalt staten endringsligningen for 1992, og ved lagmannsrettens dom ble også inntektsøkningen for 1988 og 1989 redusert. For øvrig ble staten frifunnet. I anken til Høyesterett gjorde A gjeldende som ny anførsel at det etter EMK Protokoll 7 artikkel 4 ikke var adgang til å ilegge ham 60 % tilleggsskatt for de forhold som var omfattet av straffesaken. Under behandlingen for Høyesterett ble spørsmålet om straffedommen var til hinder for at A ble ilagt forhøyd tilleggsskatt for de år som var omfattet av straffesaken, henvist til plenumsbehandling, mens As angrep den øvrige del av ligningsvedtaket ble avgjort av Høyesterett i avdeling ved deldom av 30. august 2001. I denne ble lagmannsrettens dom stadfestet. Ved dom av 3. mai 2002 kom Høyesterett i plenum enstemmig til at en endelig domfellelse eller frifinnelse i straffesak stenger for senere vedtak om forhøyd tilleggsskatt. For at dobbeltforfølgningsforbudet skal komme til anvendelse, må forfølgningene for det første gjelde samme handling ("the same conduct"). For det andre kan det ikke være noen vesensforskjell mellom straffbarhetsbetingelsene i de straffebud det er tale om å anvende - de må ikke skille seg fra hverandre "in their essential elements". Denne vurderingen må etter Høyesteretts oppfatning først og fremst skje på grunnlag av en sammenligning av de objektive gjerningsbeskrivelsene i de aktuelle straffebud. Høyesterett fremholdt at den objektive gjerningsbeskrivelse for straff etter de bestemmelser i ligningsloven kap. 12 som A var tiltalt for å ha overtrådt, er de samme som for tilleggsskatt etter § 10-2. For straff og forhøyd tilleggsskatt er også de subjektive straffbarhetsbetingelser de samme - forsett eller grov uaktsomhet, jf. ligningsloven § 12-1 nr. 1 og § 10-4 nr. 1. På dette grunnlag fant Høyesterett det klart at vedtaket om tilleggsskatt for årene 1988-1991 gjaldt de samme straffbare forhold som straffesaken, og avsa dom for at det i ligningen for A for årene 1988-1991 måtte gjøres den endring at ilagt tilleggsskatt faller bort. Til tross for at A hadde tapt den del av saken som ble avgjort ved Høyesterets dom 30. august 2001, og saken således var dels vunnet og dels tapt, fikk A tilkjent saksomkostninger for den del av saken som gjaldt spørsmålet om tilleggsskatten var ilagt i strid med Protokoll 7 artikkel 4.
Til toppen