Gyldighet av reguleringsplan - ekspropriasjonsvedtak

05.04.2002, 2000/1183, sivil sak, anke
Skjønnsprosessloven § 48, plan- og bygningsloven § 25 nr. 3 og § 35
Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Thomas K. Svensen) mot Per Ramstad (advokat F.B. Sigmond)
Flock, Stabel, Skoghøy, Dolva og Smith

Den søndre del av Gardermoen-sletta mot landskapsvernområdet ble i 1994 regulert til offentlig trafikkareal, flyplass, jf. plbl. § 25 nr. 3. Året etter ble det truffet vedtak om direkte ekspropriasjon av arealet etter plbl. § 35. Den del av Ramstads eiendom som ble ekspropriert - et landbruksområde - ble i underskjønnet erstattet etter marginalverdi med kr 13.10 pr. kvadratmeter.

I lagmannsretten fikk Ramstad med skjønnsmennenes fire stemmer medhold i at formålet med reguleringen egentlig hadde vært å sikre det offentlige ekspropriasjonsrett til gunstig beliggende nærområder i tilknytning til flyplassen. Det forelå da intet gyldig grunnlag for ekspropriasjon, og skjønnet ble nektet fremmet etter skjønnsprosessloven § 48. Høyesterett tok statens anke til følge. Høyesterett uttalte at domstolenes vurdering av om reguleringsformålet er korrekt angitt innenfor rammene i plan- og bygningsloven § 25, først og fremst må skje ved en bedømmelse av den fremtidige utnyttelse av planområdet, slik den er fastsatt i reguleringsbestemmelsene. En del av det regulerte området var angitt å skulle bli bebygget med bygninger og anlegg for ulike flyplasstilknyttede virksomheter, f.eks. garasjer og servicearealer for leiebiler og tilbringerbusser. Det var ikke tvilsomt at betydelige arealer tiltenkt slik virksomhet i tilknytning til en flyplass av Gardermoens størrelse naturlig falt inn under § 25 nr. 3. Videre skulle en større del av området utgjøre en overgangssone mot landskapsvern-området i sør. I utgangspunktet måtte også en slik overgangssone kunne falle inn under reguleringsformålet i plbl. § 25 nr. 3. Ramstad påberopte seg at det i det forslag til regulerings-plan som senere ble vedtatt, var uttalt at størstedelen av det areal som skulle være beplantet, fortsatt kunne opprettholdes som landbruksareal. Høyesterett pekte på at det her bare ville være tale om landbruksdrift som ikke kom i kollisjon med de interesser som var knyttet til flyplassdriften. Det offentlige hadde dokumentert sitt behov for å sikre seg kontroll over bruken av arealet. Det var da tale om en fremtidig bruk/rådighet som falt inn under regulerings-formålet i § 25 nr. 3. At det offentlige ved å regulere til offentlig trafikkareal ville nyttiggjøre seg den adgang til direkte ekspropriasjon som plbl. gir, kunne ikke representere noe myndighetsmisbruk. Ramstads angrep på ekspropriasjonsvedtaket førte heller ikke frem. Det kunne ikke være tvilsomt at myndighetene hadde foretatt de nødvendige vurderinger etter oreigningsloven § 2. Selv om det heftet en svakhet ved en del av begrunnelsen for ekspropriasjonsvedtaket, var dette ikke tilstrekkelig til å kjenne vedtaket ugyldig. Spørsmålet om hvilket tidspunkt det offentlige skal benytte seg av sin direkte ekspropriasjonsrett etter plbl. § 35, er et spørsmål som i stor grad må være overlatt til forvaltningens frie skjønn. Selv om det skulle være slik at en ekspropriasjon på dette tidlige tidspunkt ville føre til en lavere erstatning til Ramstad sammenliknet med en fremtidig fastsettelse av erstatningen, innebar ikke dette noen form for myndighetsmisbruk fra det offentliges side. Så lenge det kunne skje innenfor de rammer som loven stilte opp, var det et saklig hensyn å velge en løsning som økonomisk sett kunne bli rimeligere for eksproprianten. Etter dette avsa Høyesterett dom for at skjønnet måtte fremmes for lagmannsretten.
Til toppen