Internasjonalt plantevern -poteter

14.05.2002, 2001/435, sivil sak, anke
Plantesykdomsloven av 1964 - planteinnførselsforskriften § 4 - Den internasjonale plantevernkonvensjon 1951
Trygve Tønjum Import AS (advokat Øystein Meland) mot Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/ass. regjeringsadvokat Bård Tønder)
Stabel, Matningsdal, Gjølstad, Lund og Smith

Saken gjaldt Landbruksdepartementets avgjørelse om ikke å godkjenne plantesunnhetssertifikater utstedt av fra den såkalte Turkish Republic of Northern Cyprus (TRNC) ved import av poteter fra den nordlige del av Kypros. Etter den tidligere forskrift om innførsel av planter av 12. desember 1983 § 4 skulle det ved import av planter - herunder poteter - kreves sunnhetssertifikat fra "eksportlandets offisielle planteinspeksjon." Tilsvarende krav stilles i någjeldende forskrift i henhold til plantehelseloven av 26. juni 2000 nr. 53. Anken førte ikke frem, og lagmannsrettens dom ble stadfestet.

Spørsmålet i saken var om sertifikater utstedt av den såkalte TRNC - som ensidig ble proklamert på Nord-Kypros i 1983 etter en tyrkisk invasjon og okkupasjon i 1974 - kunne godtas som offisielle. Norge har, i likhet med samtlige nasjoner utenom Tyrkia, ikke godkjent TRNC, og Sikkerhetsrådet har vedtatt en rekke resolusjoner som oppfordrer statene til ikke å anerkjenne, lette virksomheten til eller støtte TRNC. Tønjum hadde fått godkjent import av poteter fra Nord-Kypros med sertifikater fra TRNC for årene 1995, 1996 og 1997, men 23. april 1997 sendte Landbruksdepartementet, etter henstilling fra Utenriksdepartementet, ut et rundskriv som ga uttrykk for at kun sertifikater utstedt av republikken Kypros heretter ville bli godkjent som offisielle. All potetimport fra Nord-Kypros opphørte etter dette. Tønjum gikk til søksmål og bestred lovforståelsen i rundskrivet. Det ble vist til at den faglige kvalitet på planteverntjenesten i TRNC ikke er bestridt, og at dette måtte være det avgjørende kriterium. Høyesterett fant å kunne prøve lovforståelsen uavhengig av en konkret importsøknad, jf. blant annet Rt. 1998 side 300. Høyesterett kom, som de tidligere instanser, til at Landbruksdepartementets forståelse av forskriften var riktig. Forskriften, og plantesunnhetsloven av 1964, var gitt som oppfølging av Den internasjonale plantevernkonvensjonen av 1951, der formålet var samarbeid mellom statene for å hindre spredning av plantesykdommer. Landene forpliktet seg som ledd i dette til å opprette planteinspeksjonstjenester, og det var naturlig å se forskriftens begrep "offisielle planteinspeksjon" som en videreføring av konvensjonens begrep "official plant protection organization." En effektiv oppfølging av konvensjonen forutsatte mulighet for samarbeid mellom stater. Loven og forskriften burde tolkes i samsvar med den løsning som mest effektivt ville følge opp konvensjonens formål. Dette forutsetter normalt en stat Norge har anerkjent. Det ble også vist til EF-domstolens avgjørelse i et tilsvarende spørsmål i dom 5. juli 1994 i sak C-432/92 Anastasiou mfl.
Til toppen