Journalists kildevern

02.05.2002, 2001/1306, straffesak, kjæremål
straffeprosessloven § 125
Den offentlige påtalemyndighet (advokat Gunnar K. Hagen) mot A (advokat Jon Lyng)
Zimmer, Skoghøy, Tjomsland, Rieber-Mohn og Dolva

I forbindelse med arbeidet med en programserie om kriminalitet knyttet til luksusbiler fikk en fjernsynsjournalist opplyst fra forsikringsselskapet at en kjent person i Oslos underholdningsverden var anmeldt for forsikringsbedrageri. Journalisten fant ut hvem det dreide seg om og tok kontakt med vedkommende før programmet ble sendt. Hun anmeldte journalisten til SEFO og gjorde gjeldende at opplysningen om hennes identitet måtte være fremkommet ved brudd på taushetsplikt fra en ansatt i politiet. Under rettslig forklaring for forhørsretten nektet journalisten å svare på spørsmål om hvem som var hans kilde. Forhørsretten påla ham å opplyse om kilden var å finne i politiet og i så fall å opplyse hans identitet. Lagmannsretten kom til motsatt resultat og tok ikke begjæringen til følge. Kjæremålet ble behandlet av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker.

Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten. Hovedregelen i straffeprosessloven § 125 er at journalister har rett til kildevern. Spørsmålet var om vilkårene for å gjøre unntak var oppfylt. Saken ble avgjort på grunnlag av paragrafens tredje ledd første punktum som lyder: "Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. "Høyesterett fant at det å oppklare mulig brudd på taushetsplikt i politiet utgjorde en "vektige samfunnsinteresse" og at opplysningen var av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Spørsmålet beror da på en helhetsvurdering hvor avklaring av mulig brudd på taushetsplikt står mot de hensyn som bærer kildevernet. Kildevernet er blitt styrket i flere dommer av Høyesterett på 1990-tallet og ved en endring i straffeprosessloven § 125 i 1999. Også i EMKs praksis står kildevernet sterkt. Politiets taushetsplikt har først og fremst til formål å beskytte enkeltpersoner. Selv om § 125 ikke lenger har noen særbestemmelse om brudd på taushetsplikt, er dette blant de samfunnsinteresser som fortsatt står sterkt i avveiningen mot de hensyn som bærer kildevernet. Men det kunne ikke ses bort fra at det finnes andre måter å finne frem til kilden for opplysningen, og problemet med brudd på taushetsplikt i politiet kan motvirkes også på andre måter, først og fremst ved holdningsskapende tiltak. Det temaet journalisten arbeidet med, hadde betydelig offentlig interesse. Opplysningen om kvinnens identitet gjorde det mulig for ham å kontrollere sine kilder ut fra journalistfaglige prinsipper, og det ga ham mulighet for å bruke dette tilfellet som et illustrerende eksempel. Ikke minst la Høyesterett vekt på at journalisten ikke hadde brukt opplysningen om kvinnens identitet ut over det slike hensyn kunne begrunne. Kvinnens navn var ikke nevnt i programmet, og det var benyttet en annen bilmodell for å forebygge gjenkjennelse. Helhetsvurderingen falt på denne bakgrunn ut til fordel for kildevernet.
Til toppen