Overlagt drapsforsøk - straffutmåling

20.11.2002, 2002/17, straffesak, anke
EMK Protokoll 7 artikkel 2 nr. 1, jf. SP artikkel 14 nr. 5 og straffeprosessloven § 331 første ledd
I. Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (advokat John Christian Elden) II. A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat
Bruzelius, Støle, Stabel, Tjomsland og Aasland

A og B var av lagmannsretten dømt til fengsel i henholdsvis seks år og seks måneder og fem år. Begge ble funnet skyldig i med overlegg å ha forsøkt å forvolde en annens død eller medvirket dertil. Straffutmålingen for A omfattet i tillegg drapstrusler, legemsfornærmelse, overtredelse av våpenloven og overtredelse av produktkontrolloven. Saken for Høyesterett gjaldt dels Bs anke over saksbehandlingen/lovanvendelsen, og dels straffutmålingen for begge.

Bs saksbehandlings-/lovanvendelsesanke gjaldt det forhold at lagmannsretten domfelte ham etter en strengere straffebestemmelse og til en strengere straff enn byretten til tross for at det bare var han som hadde anket over byrettens domfellelse etter straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. 232. Høyesterett kom til at ordningen med reformatio in pejus ikke er i strid med EMK Protokoll 7 artikkel 2 nr. 1, jf. SP artikkel 14 nr. 5. Det ble vist til at det fremgår klart av straffeprosessloven § 331 første ledd at ankeforhandlingen ved prøvingen av en bevisanke er en helt ny og uavhengig prøving av saken, og at retten ikke er bundet av tiltalebeslutningen eller partenes påstander med hensyn til bevisbedømmelsen og/eller lovanvendelsen - så lenge det er tale om samme straffbare forhold, og tiltalte har fått anledning til å uttale seg om anvendelsen av et annet straffebud enn i tiltalebeslutningen, jf. lovens § 38. Ordningen ble heller ikke i den konkrete sak ansett å være et brudd på kravet om fair trial i EMK artikkel 6 nr. 1. Straffen for A ble forhøyet til fengsel i 7 år og seks måneder. Det dreiet seg om et overlagt drapsforsøk hvor det skyldtes andres inngripen at handlingen ikke ble et fullbyrdet drap. Det ble videre vektlagt at det var han som hadde tatt initiativ til handlingen og var den som fremskaffet våpnene. Det var videre han som involverte B og sin sønn på 15 år i handlingen. Straffen for B ble stående uendret.
Til toppen