Plan- og bygningsloven - Ugyldighet og erstatning

03.06.2002, 2001/1209, sivil sak, anke
Plan- og bygningsloven § 33
Stavanger kommune (kommuneadvokat Tor Plahte) mot Vassøy Canning (advokat Atle Helljesen)
Zimmer, Skoghøy, Gjølstad, Coward og Dolva

Vassøy Canning ANS hadde i mange år drevet fiske- og rekemottak og lignende virksomhet på Vassøy i Stavanger. I 1992 var det vesentlige av virksomheten flyttet til Hundvåg. På en eiendom syd for selve fabrikken (bnr. 96) fylte selskapet masse fra bygningsarbeider ut i havet, på basis av en tillatelse fra 1977. Eiendommen som grenset til fabrikken nordøst (bnr. 97), som selskapet også eide, var regulert til industri. Selskapet hadde fått tillatelse til å utplanere denne eiendommen, og hadde planer om å bygge en ny fabrikkbygning der. Det var imidlertid et vilkår at en opparbeidelsesplan ble godkjent før disse arbeidene kunne starte opp. Etter en befaring 6. mars 1977 i anledning at en slik plan var levert, fattet kommunalstyret for byutvikling - som var det faste utvalg for plansaker i Stavanger - vedtak samme dag der kommunaldirektøren ble pålagt å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud. I et brev av 14. samme måned fra kommunaldirektøren het det blant annet at utfyllingsarbeidene på bnr. 96 måtte stoppes omgående. I brev av 9. mai 1997 fra byggesakssjefen i kommunen ble bygge- og deleforbud nedlagt. Vedtaket ble ikke påklagd. Vassøy Canning solgte sin virksomhet 16. juli samme år etter at det ikke hadde lykkes å få klarhet i kommunens planer for området. Ny reguleringsplan ble fastsatt først 26. mars 2001.

Vassøy Canning hevdet at vedtaket om midlertidig bygge- og deleforbud var ugyldig og krevde erstatning for tap. Byretten og lagmannsretten tilkjente Vassøy Canning to millioner i erstatning med noe forskjellig begrunnelse. Høyesterett kom til at vedtaket var ugyldig både på grunnlag av saksbehandlingsfeil og fordi det gikk ut over det plan- og bygningsloven § 33 hjemler. Kompetansen etter § 33 kan ikke delegeres, og det vedtak som var fattet av kommunalutvalget for byutvikling, kunne ikke anses som et vedtak om midlertidig bygge- og deleforbud. Om man likevel anser vedtaket fattet av utvalget den 6. mars, er vedtaket ugyldig fordi det ikke var gitt slikt forhåndsvarsel og foretatt slik utredning som forvaltningsloven § 16 og § 17 krever. Feilene ble antatt å kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. - Forbud etter § 33 kan gå ut på at tiltak "ikke settes i gang". Utfyllingsaktiviteten på bnr. 96 hadde vært i gang siden 1970-tallet. At fyllingen i en retning var gått noe ut over grensen for tillatelsen, kunne ikke spille noen rolle i denne sammenheng. Planeringsvirksomheten på bnr. 97 var etter Høyesteretts mening ikke satt i gang. Men Høyesterett kom til at selve planeringstillatelsen ga vern mot et senere bygge- og deleforbud. Dette spørsmål har vært omstridt, og dommen i Rt. 1968 side 62 har vært anført mot en slik løsning. Sentralt i Høyesteretts vurdering sto det at Sivilombudsmannen i 1989 hadde inntatt det standpunkt at en gitt byggetillatelse har vern mot senere midlertidig byggeforbud, og at Justis- og Miljøverndepartementet hadde akseptert denne løsningen, som dermed måtte antas å ha vært lagt til grunn i senere praksis. Også rettstekniske hensyn og hensynet til rettssikkerhet taler for løsningen. Når det gjaldt erstatningskravet, antok Høyesterett at saksbehandlingsfeilen i seg selv utgjorde tilstrekkelig ansvarsgrunnlag. Det ble ikke tatt stilling til om også overskridelsen av plan- og bygningsloven § 33 kunne gi ansvarsgrunnlag. Høyesterett kom til at Vassøy Canning ikke kunne kreve erstatning for tap i tapte inntekter ved at virksomheten på Vassøy ikke kunne gjenopptas. Selv om det nok var sannsynlig at selskapets eiere hadde bestemt seg for å bygge ny fabrikk og starte ny virksomhet, ville dette avhenge av at tillatelse til å føre opp en ny fabrikkbygning ville bli gitt. Med den holdning man nå kunne spore hos de bestemmende myndigheter, kom Høyesterett til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at virksomheten ville bli videreført. Derimot kom Høyesterett til at Vassøy Canning måtte få erstattet sine utgifter, herunder investeringer som ikke ville komme til nytte ved alternativ utnyttelse av eiendommene, samt rentetap ved at investeringene først ville gi avkastning på et senere tidspunkt. Ut fra de sparsomme opplysningene som forelå, satte Høyesterett erstatningen til én million kroner.
Til toppen