Selvangivelse til Norge for utenlandske selskaper

20.09.2002, 2001/716, straffesak, anke
Skatteloven av 1911 § 15 første ledd bokstav b, jf. ligningsloven § 4-2 nr. 1 bokstav a, jf. ligningsloven § 4-5 nr. 3 sammenholdt med ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav d (etter lovendringen i 1992).
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Morten Eriksen)
Bruzelius, Støle, Stabel, Flock og Gussgard

A ble i juli 1997 satt under tiltale for flere forhold, blant annet manglende innlevering av selvangivelser til Norge for utenlandske selskaper, og ble dømt for dette i byretten. Lagmannsretten overprøvde rettsanvendelsen. Lagmannsretten kom til at selskapene var skattepliktige til Norge fordi de ble ledet og kontrollert på styrenivå i Norge, og at det av skatteplikten fulgte at de også pliktet å inngi selvangivelse. Retten la videre til grunn at plikten til å inngi selvangivelse påhvilte de personer som utøvde den reelle ledelse av selskapet i Norge. A utøvde den reelle styrefunksjon, og ble dømt for ikke å ha innlevert selvangivelser.Høyesterett var enig i lagmannsrettens lovforståelse på alle punkter.

A var i byretten også dømt for å ha gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger om egne formues- og inntektsforhold, noe som kunne føre til fastsettelse av for lav skatt. Skyldspørsmålet ble endelig avgjort i byretten, idet As anke over dette ble nektet fremmet av lagmannsretten etter straffeprosesslovens § 321. A var administrativt ilagt tilleggsskatt for forholdene og hadde påklaget vedtaket til overligningsnemnda. Etter at anken over lovanvendelsen vedrørende selvangivelsesplikt for de utenlandske selskapene var henvist til Høyesterett, frafalt han klagen. Under henvisning til dette anførte forsvarer for Høyesterett at de tiltalepostene som gjaldt As egne selvangivelser, måtte bli å avvise, da domfellelse ville innebære dobbeltstraff, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 og Høyesteretts plenumskjennelse 3. mai 2002 i sak nr. 2001/1527. Høyesterett kom til at det strafferettslige sporet - domfellelsen i byretten for uriktige/ufullstendige selvangivelser - var det stengende i forhold til Protokoll 7 artikkel 4. Byrettens dom var en endelig avgjørelse av spørsmålet om straffeskyld, med negativ materiell rettskraft. At straffen for forholdet - som måtte vurderes i sammenheng med det han for øvrig var dømt for - ikke var endelig avgjort, kunne ikke ha betydning i denne forbindelse. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til fengsel i fire år, hvorav ett år betinget. I tillegg var han ilagt rettighetstap i tre år. Høyesterett satte straffen til ubetinget fengsel i tre år under henvisning til tidsforløpet. Rettighetstapet ble av denne grunn og under henvisning til hans alder og straffen for øvrig, opphevet. I forbindelse med at saken var stilt i bero til plenumsavgjørelsene vedrørende Protokoll 7 artikkel 4 forelå, ble det vist til EMDs dom 16. september 1996 i sak 20024/92, Süssmann mot Tyskland.
Til toppen