Ulovlig oppbevaring av heroin - krav om dokumentinnsyn (Fulltekstversjon)

05.09.2002, 2002/1093 straffesak. KJÆREMÅL (Fullstendig tekst)
Straffeprosessloven §§ 264 og 292 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet mot A
Aasland, Bruzelius og Utgård

Saken gjelder begjæring om utvidet dokumentinnsyn, jf. straffeprosessloven § 264, jf. § 292. Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 30. juli 2001 satt A under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av straffeloven § 162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, for ulovlig oppbevaring av ca. 35 kg heroin i tidsrommet 19. - 20. januar 2001. Tiltaltes forsvarer, advokat Øystein Storrvik, fremsatte 28. september 2001 begjæring om innsyn i dokumenter fra politiets etterforskning i tiden før tiltalte ble pågrepet den 20. januar 2001. Forsvareren viste blant annet til opplysninger fremkommet i avisene om at pågripelse var foretatt etter omfattende etterforskning, og til at telefonutskrift viste at tiltaltes telefonnummer var oppringt 19. januar 2001 fra Oslo politidistrikt.

Påtalemyndigheten forela begjæringen for Oslo forhørsrett, som 17. desember 2001 avsa kjennelse med slik slutning: "Begjæring fra A, født 10 01 71, om utvidet dokumentinnsyn i Oslo politidistrikts straffesak med anmeldelsesnr. 6857/01, tas ikke til følge." A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som under dissens forkastet kjæremålet ved kjennelse av 11. februar 2002. Etter videre kjæremål fra A avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse 7. mars 2002 der lagmannsrettens kjennelse av 11. februar ble opphevet, jf. Rt. 2002 side 246. Det ble ansett som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for resultatet at lagmannsretten ikke hadde innhentet de aktuelle etterforskningsdokumentene. Saken ble deretter tatt under ny behandling av lagmannsretten. Partene har avgitt ytterligere uttalelser. Påtalemyndigheten har fremlagt de aktuelle dokumenter for lagmannsretten, og opplyst hvilke dokumenter forsvareren er nektet innsyn i. Borgarting lagmannsrett avsa 26. juli 2002 kjennelse med slik slutning: "Som forsvarer for A gis advokat Øystein Storrvik innsyn i dokument nr. 9, 10, 12, 13 og 14 i sakens underomslag "Dokumentinnsyn"." Påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lovtolkingen og kjennelsesgrunnene. Det er i hovedsak anført: Lagmannsretten har uttalt at risikoen for eventuelle represalier mot politiets informanter er uten betydning for vurderingen etter straffeprosessloven § 292. Denne risikoen skulle vært vektlagt og avveid mot nødvendigheten av å opplyse saken med innholdet i de omstridte dokumenter. Et dokumentinnsyn vil bringe informantene i klar livsfare. Norsk politi/påtalemyndighet har fått den aktuelle informasjonen av utenlandsk påtalemyndighet under lovnad om ikke å legge opplysningene inn i straffesaken. Dersom innsyn tillates, blir konsekvensen at påtalemyndigheten ikke kan forfølge saken videre, slik at tiltalen må trekkes tilbake. Lagmannsretten skulle ha vurdert nærmere nødvendigheten av å frigi dokumentene i tråd med prinsippet i straffeprosessloven § 292 annet ledd annet punktum. Denne regelen må ses på som utslag av et prinsipp som også får betydning for tolkingen av annet ledd første punktum. Kjennelsesgrunnene er mangelfulle idet det ikke fremgår at lagmannsretten har avveid de ulike hensyn mot hverandre. Reglene om anonym vitneførsel - som lagmannsretten har vist til - passer ikke i dette tilfellet. Det er nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse oppheves." Forsvareren har inngitt tilsvar og i hovedsak anført: Bestemmelsen i straffeprosessloven § 292 annet ledd annet punktum er ikke uttrykk for et prinsipp, men et helt konkret grunnlag for bevisavskjæring som ikke er anvendelig i denne saken. Det er da ikke noen feil at grunnlaget ikke er vurdert av lagmannsretten. Det er reglene om anonym vitneførsel som skal ivareta det formål å beskytte de personer politiet samarbeider med. Den grunnleggende retten til dokumentinnsyn for å kunne forberede sitt forsvar i en straffesak kan ikke innskrenkes utfra de konsekvensbetraktninger påtalemyndigheten anfører. Hensynet til vern av politikilder og til lovnader overfor utenlandsk politimyndighet, kan ikke føre til at den dømmende rett ikke skal kunne få tilgang på alle relevante opplysninger i saken for å kunne vurdere de ulike bevismomenter. Lovtolkingen kan ikke påvirkes av at påtalemyndigheten har varslet at tiltalen må trekkes tilbake hvis kjæremålet ikke fører frem. Lagmannsrettens lovforståelse er i samsvar med Høyesteretts syn i Rt. 1991 side 1142. Det kan da ikke være mangler ved kjennelsesgrunnene at lagmannsretten ikke har foretatt avveininger som Høyesterett i denne avgjørelsen har sagt at det ikke er rom for. Det er ikke nedlagt noen påstand i tilsvaret. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Utvalget må således - slik også påtalemyndigheten aksepterer - legge til grunn lagmannsrettens vurdering når den har funnet at opplysningene i de tilbakeholdte dokumentene kan være relevante for avgjørelsen av straffesaken. Etter straffeprosessloven § 264 første ledd skal påtalemyndigheten når tiltalebeslutning foreligger, sende sakens dokumenter til forsvareren. Paragraf 264 oppstiller unntak for enkelte slags dokumenter, men disse unntakene er ikke påberopt og må antas ikke å være aktuelle i den foreliggende sak. Vurderingstemaet for hva som faller utenfor begrepet "sakens dokumenter", knytter seg til rettens adgang etter straffeprosessloven § 292 annet ledd første punktum til å nekte bevisførsel om forhold som er uten betydning for saken eller som det allerede foreligger tilstrekkelig bevis for, jf. kjæremålsutvalgets kjennelse av 7. mars 2002 i denne sak med henvisning til Rt. 1991 side 1142. Påtalemyndigheten hevder at lagmannsretten, selv om den fant at de tilbakeholdte dokumenter ikke var uten betydning for saken, skulle ha foretatt en avveining mellom på den ene side den betydning som dokumentene måtte ha i straffesaken, og som hevdes å være beskjeden, og på den annen side faren for alvorlige represalier mot politiets informanter dersom dokumentene blir fremlagt. Påtalemyndigheten viser til bestemmelsen i § 292 annet ledd annet punktum om at retten kan bestemme at bevisførsel om fra hvilket sted politiet har foretatt observasjoner, ikke skal tillates, dersom retten antar at dette er uten betydning for dommens innhold. Formålet med denne regel er å beskytte de personer politiet samarbeider med, og påtalemyndigheten hevder at regelen må sees som utslag av et prinsipp som også får betydning for tolkningen av § 292 annet ledd første punktum. Utvalget bemerker at regelen i § 292 annet ledd annet punktum er en konkret unntaksregel for opplysninger om hvor politiet har foretatt observasjoner, og den er for øvrig begrenset til tilfeller hvor opplysningene er uten betydning for dommens innhold. Regelen kan derfor ikke tillegges betydning for det foreliggende spørsmål. For øvrig inneholder § 292 annet ledd tredje punktum en regel om at det i saker hvor det er begjært anonym vitneførsel, ikke kan føres bevis som kan føre til at identiteten til vitnet eller informanten blir kjent. Denne regelen er ikke påberopt av påtalemyndigheten, som har gitt uttrykk for at reglene om anonym vitneførsel ikke passer i dette tilfellet. Man står altså overfor spørsmålet om domstolene på ulovfestet grunnlag kan foreta en beskjæring av regelen i straffeprosessloven § 292 annet ledd første punktum om at bevis bare kan nektes ført når det gjelder forhold som er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist. Kjæremålsutvalget ser i og for seg vekten av de behov for tilbakeholdelse av dokumenter som påtalemyndigheten påberoper seg. Når disse behov skal holdes opp mot hensynet til sakens opplysning, står man imidlertid overfor vanskelige avveiningsspørsmål som det må høre under lovgiveren å ta stilling til, jf. tilsvarende betraktninger i Rt. 1997 side 869 på side 876. Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten ikke har bygd på uriktig lovtolking, og kjennelsesgrunnene må anses tilstrekkelige. Kjæremålet blir derfor å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. SLUTNING: Kjæremålet forkastes. (Høyesterett legger også ut en kortversjon som i teksten er noe forenklet, beregnet på ikke-jurister.)
Til toppen