Forvaring - sikring

18.12.2002, 2002/915, straffesak, anke

Straffeloven § 39 c nr. 1, EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1

A (advokat Morten Kjensli) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Knut H. Kallerud)

Dommere: Stabel, Coward, Flock, Mitsem, Lund

Saken gjaldt forvaring som forlengelse av sikring etter tidligere lov, jf. overgangsreglene II pkt. 3. A ble i Sand herredsrett i 1999 dømt til fengsel i ett år og to måneder og sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a - f i inntil tre år. Han ble overført til sikring i oktober 1999, og straffebortfall ble besluttet fra dette tidspunkt.

Lengstetiden for sikringen utløp 24. september 2002. Han begjærte seg løslatt under henvisning til ikrafttreden av forvaringsinstituttet 1. januar 2002, som etter hans syn ikke kunne idømmes etter at straffen var ferdigsonet, jf. EMK P-7-4. Det ble tatt ut tiltale for dom på forvaring. I tingretten ble han idømt forvaring i fem år med en minstetid på fire, og i lagmannsretten 3 år uten minstetid. Høyesterett kom til at vilkårene for forvaring var til stede, og forkastet anken. Herredsrettens dom gjaldt alvorlig legemsbeskadigelse og grove trusler mot daværende samboer. A, som er 45 år gammel, har en rekke dommer for alvorlige volds- og sedelighetsforbrytelser bak seg, og har sittet innesperret på straffe- og sikringsdommer i til sammen 26 år. Perioder i frihet har vist et repeterende mønster av nye alvorlige straffbare handlinger. Han har diagnosene Dyssosial personlighetsforstyrrelse og ADHD. Hans tidligere mønster, hans personlighetsforstyrrelse og hans manglende evne/vilje til å forandre mønsteret, tilsa at det var nærliggende fare for at han ville forgå seg på nytt. Innsigelsen om brudd på forbudet mot dobbeltstraff ble ikke opprettholdt under behandlingen for Høyesterett. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens vurdering om at straffen, sikringen og deretter forvaringen måtte ses som en sammenhengende straff for de handlinger A ble dømt for i 1999, og at forbudet derfor ikke kom til anvendelse.

Til toppen