Avskjæring av bevis i straffesak

19.12.2003, 2003/1137, straffesak, anke
straffeprosessloven § 232/påtaleinstruksen § 8-1
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Johan Kr. Øydegard)
Støle, Stabel, Coward, Matningsdal, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om to polititjenestemenn under hovedforhandling for tingretten skulle ha vært gitt anledning til å forklare seg om innholdet i en samtale som de hadde på stedet med den personen som senere ble tiltalt for promillekjøring. Innholdet i samtalen fremgikk av en skriftlig anmeldelse som den ene av de to hadde utarbeidet senere samme dag.

Tingretten avskar i sin helhet forklaring om hva A hadde sagt til polititjenestemennene. De ble derimot gitt anledning til å forklare seg om hva et vitne - som også befant seg i bilen - hadde sagt. Begrunnelsen var at A ikke var blitt foreholdt sin rett til å nekte å forklare seg, jf. straffeprosessloven § 232. Tingretten avsa frifinnende dom. Etter påtalemyndighetens anke opphevet lagmannsretten tingrettens dom med hovedforhandling. Lagmannsretten kom til at det dreide seg om en samtale, og ikke om et avhør, og det ble vist til Rt. 2003 side 549. Høyesterett behandlet As anke over lagmannsrettens lovanvendelse. Anken ble forkastet. Et stykke på vei måtte det som passerte sees som en innledende fase, med det formål å avklare om det var grunnlag for etterforskning av mulig straffbart forhold. Når det imidlertid etter hvert ble stilt gjentatte spørsmål fra begge tjenestemennene om hvorvidt A, som satt i førersetet og var synlig beruset, hadde kjørt bilen, kom man over i en fase som måtte henføres til etterforskning av et straffbart forhold. Straffeprosessloven § 232 var da overtrådt. Om bevis som er kommet til på lovstridig og/eller krenkende måte skal tillates ført, er gjenstand for en selvstendig vurdering. Utgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken. Rekkevidden av prinsippet om selvinkriminering etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g, og EMK artikkel 6 nr. 1, går ikke lenger enn etter annen norsk rett. Nyere praksis fra EMD viser at det avgjørende er om den siktede på ethvert trinn av saken har fått anledning til å bestride og føre motbevis vedrørende riktigheten av det aktuelle beviset. Hvor feilen utelukkende består i at politiet før avhøret ikke har gjort den mistenkte oppmerksom på at vedkommende ikke har forklaringsplikt, må det foretas en interesseavveining hvor det legges vekt på tilsvarende momenter som i EMDs praksis. Høyesterett kom til at hensynet til den materielle sannhet tilsa at beviset ble tillatt ført fullt ut, og slik ble underlagt prinsippet om fri bevisbedømmelse, idet As interesse i at beviset ikke ble tillatt ført ikke var så tungtveiende at dette burde fravikes.
Til toppen