Bilansvarsloven - politibil stanset fluktbil

05.05.2003, 2002/1594, sivil sak, anke
Bilansvarsloven § 8
Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian H. P. Reusch) mot Trafikkforsikringsforeningen (advokat Jan M. Haugen)
Zimmer, Utgård, Stang Lund, Flock og Aasland

Saken gjelder ansvar etter bilansvarsloven § 8 om sammenstøt for skade på en politibil under politijakt. Fluktbilen hadde kjørt på en måte som voldte stor fare for andre. Da fluktbilen kjørte inn på en gangvei, der det var fotgjengere, vurderte føreren av politibilen det slik at den videre ferd måtte stanses. Han kjørte derfor inn i fluktbilen bakfra slik at denne ble presset opp mot autovernet. Fluktbilen sto stille eller praktisk talt stille da sammenstøtet fant sted. Fordi politibilens kjøring var lovlig som nødvergehandling, var det ikke reist krav om erstatning for skade på fluktbilen.

Høyesterett kom til at staten kunne kreve erstatning for skaden på politibilen av Trafikkforsikringsforeningen (idet fluktbilen ikke var forsikret, jf. bilansvarsloven § 10). Grunnspørsmålet er om fluktbilen kan sies å ha forvoldt skaden på politibilen, jf. uttrykket "motorvogn gjer" i bilansvarsloven § 8. Dette må i det vesentlige tolkes på samme måte som tilsvarende språklige uttrykk i andre bestemmelser i loven, og det innebærer spesielt at praksis omkring ansvarets rekkevidde etter § 4 er relevant også ved tolkningen av § 8. Selv om politibilens forsettlige påkjørsel ut fra en umiddelbar betraktning fremsto som det dominerende trekk i årsaksforløpet, var fluktbilen ikke noe uvesentlig element. Uttrykket "gjer" krever ikke at det foreligger aktiv skadeforvoldelse, jf. for eksempel bilansvarsloven § 7 annet ledd forutsetningsvis. Det kunne heller ikke være avgjørende at føreren av politibilen forsettlig hadde påført skaden ved å kjøre inn i fluktbilen. Men skaden må være en realisering av det farekompleks som motorvogner representerer. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet hadde lagmannsretten lagt til grunn at man bare kunne ta i betraktning stillingen ved sammenstøtet. Høyesterett la til grunn at også fluktbilens farlige kjøring umiddelbart forut for sammenstøtet og nødvendigheten av å stanse videre kjøring, skulle trekkes inn i vurderingen. I dette perspektivet fremsto den skaden som politibilen ble påført, som en realisering av fluktbilens fareegenskaper som motorvogn. Høyesterett understreket at situasjonen kan være en annen hvor det er annet enn trafikale hensyn som ligger til grunn for påkjørselen, for eksempel hvor det ikke er noe å si på kjøringen, men politiet ønsker å pågripe føreren. Tilleggsvilkåret i bilansvarsloven § 8 - at skaden må komme av uaktsomhet hos føreren av den skadevoldende bil eller at denne var kjørt i strid med trafikkreglene - fant Høyesterett åpenbart oppfylt. Frem til 1982 og siden 1984 - etter at staten hadde tapt en sak i lagmannsretten om spørsmålet - hadde staten ikke gjort gjeldende krav om erstatning for slike skader. Dette kunne imidlertid ikke tillegges særlig betydning; staten måtte kunne få prøvet spørsmålet når man etter en omvurdering mente at erstatning kunne kreves.
Til toppen