Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

27.11.2003, 2003/227, sivil sak, anke
EMK artikkel 6 nr. 2
A (advokat Kjersti Jæger) mot B (advokat Bjørn Haukland)
Skoghøy, Matningsdal, Gjølstad, Flock og Aasland

Etter at tiltalte i en voldtektssak var frifunnet for straff, hadde lagmannsretten i samme sak dømt tiltalte til å betale kr 28 710,60 i erstatning og kr 60 000 i oppreisning til fornærmede. Det sentrale spørsmål i saken var om lagmannsretten ved pådømmelsen av erstatningskravet hadde krenket uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

EMK artikkel 6 nr. 2 stiller ikke bare krav til de bevis som må foreligge for at det skal kunne avsies en fellende straffedom, men beskytter også den som er mistenkt for en straffbar handling, mot at det i rettsavgjørelser eller andre uttalelser fra offentlige myndigheter blir gitt uttrykk for at han er skyldig uten at han tidligere er kjent skyldig i straffesak. Hvis dommen i straffesaken er frifinnende, setter uskyldspresumsjonen også grenser for hva som kan legges til grunn i en etterfølgende sivil sak. Etter praksis fra EMD kan domstolene i en etterfølgende sivil sak ikke begrunne avgjørelsen på en slik måte at det blir skapt tvil om tiltaltes strafferettslige uskyld. Høyesterett fremholdt at det etter norsk rett ikke er noe vilkår for å pådømme erstatningskrav i straffesak at straffesaken er avgjort mot tiltalte. Høyesterett la til grunn at EMDs avgjørelser av 11. februar 2003 i sakene Ringvold og Y mot Norge måtte forstås slik at den norske ordningen ikke er i strid med uskyldspresumsjonen. Etter EMDs avgjørelser må det imidlertid være en forutsetning for at den som er frifunnet for straff, skal kunne pålegges å betale erstatning, at erstatningskravet ikke blir begrunnet på en slik måte at det blir skapt tvil om riktigheten av frifinnelsen. I den foreliggende sak hadde lagmannsretten begrunnet erstatningskravet med at det var klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte både i objektiv og subjektiv henseende hadde opptrådt slik som beskrevet i spørsmålsskriftet til lagretten. Dette måtte forstås slik at lagmannsretten hadde funnet at det var klar sannsynlighetsovervekt for at både de objektive og subjektive vilkår for straff var oppfylt, og i den nærmere begrunnelse for erstatningskravet hadde lagmannsretten brukt typisk strafferettslige begreper. Etter Høyesteretts syn hadde lagmannsretten ved dette skapt en slik tvil om hvorvidt frifinnelsen for straff var riktig, at uskyldspresumsjonen var krenket. Høyesterett kom imidlertid til at krenkelsen av EMK artikkel 6 nr. 2 måtte kunne repareres ved at Høyesterett konstaterte krenkelsen og tok avstand fra lagmannsrettens språkbruk. Det sivilrettslige ansvarsgrunnlag var i dette tilfellet ikke avhengig av at det kunne konstateres at straffbarhetsvilkårene var oppfylt. Ut fra den bevisbedømmelse lagmannsretten hadde foretatt, måtte det anses å foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for erstatning var oppfylt. Lagmannsrettens bevisbedømmelse var ikke påanket, men ut fra den bevisbedømmelse lagmannsretten hadde foretatt, måtte det anses klart at resultatet ville bli opprettholdt ved en eventuell ny behandling for lagmannsretten. Det var da ikke noen grunn for Høyesterett til å oppheve lagmannsrettens dom, og anken ble derfor forkastet.
Til toppen