Eldre Trondheims-drap begjært gjennopptatt

14.10.2003, 2002/522 KJÆREMÅL

A og Den offentlige påtalemyndighet
Matningsdal, Bruzelius og Stang Lund

A ble dømt for drap på og voldtekt av to kvinner i Trondheim i 1976 og 1977 til fengsel i 21 år og sikring i inntil ti år. Sikringen ble i 1999 forlenget med fem år. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt domfellelsen for det ene drapet og voldtekten gjenopptatt.

Den nesten 21 år gamle B ble enten natt til søndag 5. september eller ved midnattstider mellom 5. og 6 september 1976 drept og voldtatt på et jorde ved Nidarvoll skole i Trondheim. Den 20 år gamle C ble søndag 2. oktober 1977 i perioden 02.00 til 03.00 voldtatt og drept på en grasslette like vest for Stavnebroen, som går over Nidelva. Den døvstumme A, som på tiden for det siste drapet bodde på Vernelagets hybelhus på motsatt side av elven ved drapsstedet, ble fredag 7. oktober 1977 innbrakt til Trondheim politikammer for avhør. Etter kort tid fikk han status som siktet, og søndag 9. oktober innrømmet han for første gang å ha voldtatt og drept C. I en rekke senere avhør gjentok han tilståelsen, men han vekslet mellom å tilstå og å benekte drapet på C. Ved Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978 ble han dømt for drap på og voldtekt av C. Etter anke satte Høyesterett straffen til fengsel i 16 år og opprettholdt sikringen på ti år. Høsten 1977 kom A også i søkelyset for drapet på og voldtekten av B. Men da han hadde alibi for det drapstidspunktet politiet først la til grunn, natt til søndag 5. september 1976, hadde ikke politiet grunnlag for å gå videre overfor ham. Politiet kom imidlertid senere til at drapet kunne ha skjedd ved midnattstider mellom 5. og 6. september da A ikke hadde alibi. Etter at han i oktober 1980 i flere avhør hadde bestridt å ha noe med drapet å gjøre, innrømmet han deretter, og gjentok i de fleste senere avhør å ha drept og forsøkt å voldta B. Ved lagmannsrettens dom av 18. desember 1981 ble han funnet skyldig i drap og forsøk på voldtekt av B, og idømt en tilleggsstraff på fengsel i fem år. A har begjært dommen gjenopptatt. Kjæremålsutvalget kom til at det ikke var grunnlag for å gjenoppta den første dommen. Det ble særlig vist til at etter at han i sine forklaringer hadde plassert overfallet på C til det stedet hvor funnene viste at overfallet måtte ha skjedd, hadde hans gjentatte innrømmelser av drapet og voldtekten vært nærmest identiske og med små avvik fra de funn politiet hadde gjort. I saken om B stod biologiske bevis sentralt. I vaginalsekretet fra avdøde, og flere steder på hennes plagg, var det påvist blodtypesubstans som stod sentralt i bevisførselen. Den daværende rettsmedisinsk sakkyndige uttalte at det var "mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller [en person med annen blodtype enn A], men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent". Den oppnevnte danske sakkyndige for Høyesteretts kjæremålsutvalg konkluderte bl.a. med at den "påviste blodtype A substans i sædpletterne og vaginalsekretet kan derfor ikke antages at hidrøre fra A". Da det ikke fantes holdepunkter for at B hadde blitt drept og voldtatt av forskjellige personer, ble dommen tillatt gjenopptatt. Kjæremålsutvalget viste også til at i motsetning til saken vedrørende C, hadde det skjedd en stadig utvikling i A's beskrivelse av overgrepet mot B.
Til toppen