Erstatning/oppreisning - Birgitte Tengs-saken

04.12.2003, 2001/778 straffesak, kjæremål
Straffeprosessloven §§ 444, 446, 448
A med flere mot Den offentlige påtalemyndighet
Stang Lund, Tjomsland, Utgård, Støle og Lund

Birgitte Tengs ble i mai 1995 funnet drept på Karmøy. Fetteren hennes, A ble pågrepet og fengslet i begynnelsen av februar 1997. I oktober 1997 ble han tiltalt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, § 193 første ledd første straffalternativ og § 233 første og annet ledd. Grunnlaget var at han natt til lørdag 6. mai 1995 hadde satt Birgitte i bevisstløs tilstand, hatt utuktig omgang med henne og deretter drept henne for å skjule en annen forbrytelse og/eller undra seg straffen for denne. I herredsretten ble han dømt i samsvar med tiltalen til fengsel i 14 år og til å betale oppreisning med 100 000 kroner til avdødes foreldre. Lagmannsretten frifant ham i juni 1998 for straffekravet og stadfestet herredsrettens dom for så vidt angår oppreisningen. Ved frifinnelsen hadde A sittet 495 dager varetektsfengslet.

A anket idømmelsen av oppreisning til Høyesterett, som i september 1999 med tre mot to stemmer stadfestet lagmannsrettens dom. I mars 2000 klagde han til Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som i dom i februar 2003 fant at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 var krenket. A fikk tilkjent 20 000 EURO for ikke-økonomisk skade og 4 500 EURO til dekning av utgifter. As begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom fra juni 1998 for så vidt angår oppreisningen er under behandling i lagmannsretten. I september 1998 reiste A krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning etter straffeprosessloven §§ 444, 445 og 446 og hans foreldre og søsken etter § 448. I april 2001 tilkjente lagmannsretten ham erstatning med 400 000 kroner og oppreisning med 75 000 kroner, og foreldrene og søsken under ett oppreisning med 50 000 kroner. Påtalemyndigheten og A, hans foreldre og søsken påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet i august 2001 at saken skulle avgjøres av Høyesterett. Forhandlingen har blitt utsatt på grunn av gjenopptatt etterforskning og Den europeiske menneskerettighetsdomstols behandling av As klage. Høyesterett fant at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 og oppreisning etter § 446 forelå. A ble også tilkjent erstatning etter § 438 for nødvendige utgifter til sitt forsvar. Etter Den europeiske menneskerettighetsdomstols dommer 11. februar 2003 i sakene O. mot Norge og Hammern mot Norge kan det ikke lenger kreves at siktede skal sannsynliggjøre sin uskyld for å få tilkjent erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd første punktum. Ny bevisførsel i tilknytning til skyldspørsmålet vil kunne ende opp i en konklusjon som er i strid med uskyldspresumsjonen artikkel 6 nr. 2. Denne mulighet fant Høyesterett var til hinder for ny bevisbedømmelse under skyldspørsmålet i sak om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. En anførsel fra påtalemyndigheten om at erstatning og oppreisning til A måtte avkortes ble ikke tatt til følge. Selv om han i tre politiavhør hadde tilstått, medførte avhørssituasjonen, framgangsmåten under avhørene og den manglende protokollering av et større antall avhør, en risiko for uriktige tilståelser. Under disse omstendigheter kunne det ikke legges til grunn at han ved de protokollerte tilståelsene forsettlig hadde framkalt forfølgningen og den fellende dom, eller medvirket til skaden på en måte som kunne legges ham til last. Ved utmåling av oppreisningen la Høyesterett vesentlig vekt på at pågripelsen, siktelsen og senere tiltalen for seksuelle overgrep og drap, den langvarige varetektsfengslingen, domfellelsen i herredsretten og ankesaken fram til frifinnelsen, medførte en ekstraordinær personlig belastning for A. Politiavhørene de første ukene etter pågripelsen var meget omfattende og innebar en krenkelse hans vern etter straffeprosessloven § 230 og påtaleinstruksen §§ 8-2 og 8-11. Den samlede erstatning til A ble etter dette satt til 613 000 kroner og oppreisningen til 600 000 kroner. Foreldrenes og søsknenes krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven § 448 førte ikke fram. Det var ikke sammenheng mellom kravene og skade og annen ulempe påført ved forføyning under saken rettet mot dem.
Til toppen