Konkurskarantene - dobbeltforfølgning III

23.09.2003, Sak nr. 2003/203, straffesak, anke
EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, straffeloven §§ 255 og 256
A (advokat Vidar Strømme) - Den offentlige påtalemyndighet (ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Coward, Bruzelius, Oftedal Broch, Gjølstad

Saken gjaldt dels om en straffesak skulle vært avvist fordi den tiltalte allerede var ilagt konkurskarantene, jf. forbudet mot dobbeltforfølgning i artikkel 4 nr. 1 i Protokoll 7 til EMK. Høyesterett besvarte spørsmålet benektende, og viste til drøftelsen i sak nr. 2002/1389, som var behandlet samtidig. Når tidsforløpet måtte anses som normalt i forhold til kompleksiteten av forholdene som lå til grunn for konkurskarantenen, kunne resultatet heller ikke bli et annet fordi det her var gått lengre tid fra konkursåpning til konkurskarantenen ble ilagt.

Videre var det anket over lovanvendelsen og domsgrunnene ved domfellelse for grovt underslag - straffeloven §§ 255 og 256. Bakgrunnen for domfellelsen var at det var foretatt en feiloverføring fra C til selskapet der den domfelte var den sentrale person: det ble utstedt en kreditnota på vel 8 millioner kroner mens det korrekte beløpet var en hundedel av dette. Til tross for at den domfelte var kjent med feilen, besluttet han å overføre beløpet til selskapets sperrede garantikonto, der midlene skulle tjene som garanti ved kjøp av kraft på spotmarkedet. Høyesterett mente at domsgrunnene var tilstrekkelig klare når de ble lest i sammenheng. Under dissens 3-2 ble også anken over lovanvendelsen forkastet. Flertallet var enig med lagmannsretten i at forholdet ble rammet som underslag av straffeloven § 255 første straffalternativ - det skilte seg fra forholdet i Rt. 1997 side 1760 på en slik måte at denne avgjørelsen ikke kunne være avgjørende. Mindretallet mente at resultatet måtte bli som i 1997-dommen - det kunne ikke sies å foreligge noen tilegnelse av en "løsøregjenstand", og det var mest naturlig å se forholdet som mislighold av en sivilrettslig pengeforpliktelse.
Til toppen