Konkurskarantene

01.04.2003, 2002/849, sivil sak, kjæremål, skriftlig sak
Tvistemålsloven § 403 tredje ledd. EMK artikkel 6 nr. 1
A (advokat Roar Bårdlund) mot Den offentlige påtalemyndighet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)


Ved skifterettens kjennelse 22. desember 2000 ble det åpnet konkurs i --- AS. A var daglig leder og tidligere styreformann i selskapet. Etter skriftlig behandling ble han av den samme skifterett ved årsskiftet 2001/2002 ilagt konkurskarantene for en periode på to år regnet fra 22. desember 2000.

A hadde forut for dette fått oversendt bobestyrers utkast til sluttinnberetning, med forslag om konkurskarantene for A, men han ble ikke varslet til skifterettens rettsmøte, og fikk derfor ikke anledning til eventuelt å be om muntlig forhandling. Skifteretten la i sin avgjørelse stor vekt på at A hadde vært involvert i to konkurser tidligere. Lagmannsretten fant at forholdene rundt hans befatning med de tidligere konkurser var så lite opplyst at disse ikke kunne vektlegges. Når skifterettens kjennelse likevel ble stadfestet, skyldtes dette at de materielle vilkår for konkurskarantene ble funnet å foreligge på et annet grunnlag. Det ble lagt avgjørende vekt på selskapets manglende innbetaling av skatt, og forholdet mellom styret og administrasjon i denne anledning. A hadde ikke begjært muntlig behandling for lagmannsretten, og avgjørelsen ble truffet etter skriftlig behandling. Han påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle behandles av Høyesterett, og justitiarius besluttet at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Riksadvokaten ble varslet om saken, og at den var henvist til Høyesterett. Det ble vist til konkursloven § 143 annet ledd første punktum, som gir boet og påtalemyndigheten rett til å opptre som part i sak om konkurskarantene. Riksadvokaten meddelte at påtalemyndigheten ville benytte seg av adgangen til å opptre som part, og at saken ville bli ført for Høyesterett av regjeringsadvokaten på påtalemyndighetens vegne. Kort tid senere innga regjeringsadvokaten tilsvar og nedla påstand om opphevelse av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser. Samtidig ble det reist spørsmål om saken burde overføres til skriftlig behandling. Etter at den kjærende part hadde fått uttale seg om dette, besluttet justitiarius å omgjøre den tidligere beslutning om partsforhandling etter reglene for ankesaker. Kjæremålet ble etter dette behandlet av Høyesterett som skriftlig sak. Mens kjæremålssaken var under behandling for Høyesterett, utløp den ilagte konkurskarantenen 22. desember 2002. Høyesterett innhentet av den grunn uttalelse fra prosessfullmektigene om hvorvidt den kjærende part fortsatt kunne sies å ha rettslig interesse. Høyesterett kom til at den nødvendige rettslige interesse forelå, idet karanteneperioden utløp mens saken sto for domstolene, og det ikke var uten reell betydning for den kjærende part å få prøvd om konkurskarantenen ble ilagt med urette. Det var ikke nødvendig å ta standpunkt til om det samme ville gjelde dersom karanteneperioden er utløpt før konkurskarantene blir brakt inn for domstolene. Partene var enige om at skifterettens og lagmannsrettens kjennelser måtte oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen. Høyesterett kom til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves, og at også skifterettens kjennelse da burde oppheves. Selv om den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt det ved behandlingen av kjæremål skal holdes muntlig behandling etter tvistemålsloven § 403 tredje ledd, ikke kan påkjæres eller brukes som grunnlag for angrep på saksbehandlingen, kunne Høyesterett prøve om lagmannsrettens saksbehandling etter en totalvurdering var forsvarlig. Ved denne vurderingen må spørsmålet om hvorvidt det skulle ha vært avholdt muntlig forhandling, kunne inngå som et moment, jf. Rt. 1999 side 1569. Ved den konkrete vurderingen ble det lagt avgjørende vekt på kombinasjonen av manglende varsel om skifterettens rettsmøte til behandling av spørsmålet om konkurskarantene, og at lagmannsretten bygget på et annet faktisk og rettslig grunnlag enn skifteretten uten at A fikk anledning til å uttale seg om dette. Uttalt at hensynet til kontradiksjon er et grunnleggende rettssikkerhetskrav, og at kravet til rettssikker behandling ikke var tilfredsstilt. Høyesterett tok ikke standpunkt til spørsmålet om ileggelse av konkurskarantene skal bedømmes som "criminal charge" i relasjon til EMK artikkel 6 nr. 1. Avgjørelsen måtte i det minste anses å fastlegge "civil rights and obligations", jf. EMDs dom i saken Davies mot UK i sak 42007/98, avsnitt 25. Videre uttalt at et krav om muntlig forhandling i et tilfelle som dette også vil følge av EMK artikkel 6 nr. 1.
Til toppen