Konvertering av sikring

24.09.2003, 2003/829, straffesak, anke
Straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232
a (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Thronæs)
Stang Lund, Støle, Utgård, Coward og Dolva

A ble i Salten herredsrett i desember 2000 idømt ubetinget fengsel i to år og sikring etter dagjeldende straffelov § 39 nr. 1 bokstavene a-f for flere legemskrenkelser og andre forhold, og herunder to overtredelser av straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232. I september 2002 krevde påtalemyndigheten sikringen konvertert til dom på forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1. Trondheim tingrett tok i dom i januar 2003 ikke kravet til følge. Påtalemyndigheten anket. Frostating lagmannsrett henviste anken i februar 2003.

Ofoten tingrett pådømte i april 2003 et grovt ran som var begått før Salten herredsretts dom og fastsatte etter straffeloven § 64 en felles straff på ubetinget fengsel i to år og seks måneder. Spørsmålet om konvertering av sikring til forvaring og ankesaken om dette lagmannsrett ble ikke tatt opp av partene eller tingretten. Da anken over Trondheim tingretts dom ble behandlet i lagmannsretten, anførte forsvareren at Ofoten tingretts dom måtte medføre avvisning av saken. Lagmannsretten tok ikke kravet om avvisning til følge og idømte forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1 med en tidsramme på fem år og med en minstetid på ett år og fire måneder. A anket til Høyesterett over saksbehandlingen ved lagmannsretten og idømmelsen av forvaring. Høyesterett kom til at kravet om avvisning av saken ikke kunne føre fram. Frostating lagmannsrett var etter domstolloven § 34 første ledd domsmyndig i saken også etter at Ofoten tingrett hadde pådømt forholdet fra november 2000 og utmålt felles straff for denne og tidligere pådømte forhold. Høyesterett fant at overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ i utgangspunktet ikke kunne gi grunnlag for dom på forvaring. Dette kunne stille seg annerledes i enkelte tilfeller hvor §232 kommer til anvendelse. Selv om legemsbeskadigelsene skjedde under særlig skjerpende omstendigheter, kom Høyesterett under tvil til at de ikke hadde den grovhet og det omfang som den tidsubestemte særreaksjon forvaring er ment å omfatte.
Til toppen