Økonomisk kriminalitet begått av advokat

03.09.2003, 2003/511, straffesak, anke
Straffeloven § 29, straffeloven § 256, jf. § 255, straffeprosessloven §§ 38 og 342 mv.
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Håvard Holm)
Skoghøy, Coward, Matningsdal, Stabel og Gjølstad

Saken gjaldt anke over lovanvendelsen og straffutmålingen - herunder rettighetstap - ved økonomisk kriminalitet begått av en advokat. Det ble også reist spørsmål om deler av førsteinstansens dom måtte oppheves fordi retten hadde gått utenfor det forhold tiltalen gjaldt.

A ble i herredsretten for det første dømt for overtredelse av straffeloven § 271, jf. § 270 ved at han i tiden januar 1991 - mai 1992 hadde forledet trygdemyndighetene til å utbetale ham kr 142 000 i dagpenger som han ikke hadde krav på. For det andre ble han dømt for i tiden 1. mai 1996 - 30. september 1997 ikke å ha regnskapsført omsetning i --- AS på kr 1 877 077. For kr 1 577 077 av dette beløpet ble han dømt for undersalg. Dessuten ble han dømt for ikke å ha oppgitt omsetningen til merverdiavgifts- og ligningsmyndighetene. For det tredje ble han dømt for i tiden 1993-1997 å ikke å ha bokført inntekter i advokatvirksomheten på til sammen ca. kr 175 000. Herredsretten fastsatte straffen til fengsel i ett år og seks måneder og tap av retten til å drive advokatvirksomhet for fem år. Han ble også idømt saksomkostninger med kr 200 000. Både A og påtalemyndigheten anket til lagmannsretten over straffutmålingen. For flere av forholdene anket A også over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Han anket også over saksomkostningene. Påtalemyndighetens anke var begrenset til å gjelde rettighetstapet, idet det ble gjort gjeldende at A burde fradømmes retten til å drive advokatvirksomhet for alltid. Lagmannsretten henviste bare spørsmålet om rettighetstap til ankeforhandling og tok under dissens (2 mot 1) påtalemyndighetens anke til følge. A anket til Høyesterett over saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og saksomkostningene for herredsretten. Som saksbehandlingsfeil ble påberopt at en av lagdommerne var inhabil. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot ikke anken over saksbehandlingen fremmet, men for øvrig ble anken tillatt fremmet. Høyesterett fremholdt at hovedregelen må være at det er lagmannsrettens avgjørelse som står til prøving for Høyesterett. Når det gjaldt Høyesteretts kompetanse til å prøve straffutmålingen, la Høyesterett til grunn at selv om anken for lagmannsretten hadde vært begrenset til å gjelde rettighetstap, hadde lagmannsretten hatt kompetanse til også å prøve de øvrige deler av straffutmålingen, da straffutmålingen er én ankegrunn, og ankedomstolen står fritt innenfor den enkelte ankegrunn. Når det var anket til Høyesterett over straffutmålingen, hadde Høyesterett full kompetanse til å prøve denne. Under henvisning til Rt. 2003 side 179 og avgjørelse 9. april 2003 la Høyesterett videre til grunn at den også kunne prøve lovanvendelsen selv om anke over lovanvendelsen ble nektet fremmet for lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 1. Endelig kom Høyesterett til at den på de betingelser som fremgår av straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 3 og 4, også hadde adgang til å prøve saksbehandlingen for herredsretten. I forhold til domfellelsen for grovt underslag (straffeloven § 256, jf. 255) var det spørsmål om A kunne dømmes da han eide 50 % av aksjene i --- AS, og eieren av de øvrige 50 % hadde samtykket i utbetalingen. Under henvisning til Rt. 1994 side 1002 la Høyesterett til grunn at et aksjeselskap må anses som en annen enn aksjonærene, og dersom det ikke finnes noe rettsgrunnlag utbetalingen, må det anses å foreligge uberettiget vinningen. Ut fra det faktum herredsretten hadde lagt til grunn, forelå det ikke noe slikt rettsgrunnlag. Ved straffutmålingen ble det imidlertid tatt hensyn til underslagets spesielle karakter. Når det gjaldt trygdebedrageriet, hadde herredsretten lagt til grunn at dette var forøvd på en noe annen måte enn beskrevet i tiltalen. Etter Høyesteretts oppfatning endret dette imidlertid ikke forholdets identitet. Av hensyn til den tillit som utøvere av advokatyrket må ha, fant Høyesterett A uskikket til å drive advokatvirksomhet, og i samsvar med det flertallet i lagmannsretten hadde kommet til, ble han fradømt retten til å drive advokatvirksomhet for alltid. På bakgrunn av at et slikt rettighetstap må anses som en hard reaksjon, fant imidlertid Høyesterett at ett år av den idømte fengselsstraff på ett år og seks måneder burde gjøres betinget. Saksomkostningene for herredsretten kunne Høyesterett ikke prøve, jf. straffeprosessloven § 442.
Til toppen