Rettergangsbot - ikke møtt som vitne i straffesak

23.06.2003, 2002/1285, straffesak, kjæremål
Domstolloven § 205 første ledd jf. § 215 første ledd annet punktum. EMK artikkel 6 nr. 1 og 3. Straffeprosessloven § 38
A (advokat Tom K. Bøe) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Inger Wiig)
Støle, Matningsdal, Bruzelius, Zimmer og Gjølstad

A ble av lagmannsretten ilagt rettergangsbot på tre tusen kroner - subsidiært fire dagers fengsel - for ikke å ha møtt som vitne i straffesak, til tross for at han var lovlig stevnet. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle behandles av Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 § 6 annet ledd. Justitiarius besluttet at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Kjæremålet gjaldt både spørsmålet om de materielle vilkårene etter domstolloven § 205 første ledd forelå, samt om det var en feil ved saksbehandlingen at A ikke var gitt særskilt varsel og anledning til å uttale seg før rettergangsboten ble ilagt. Vedrørende saksbehandlingen anførte han at det var i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 jf. nr. 3 å ilegge rettergangsbot uten forhåndsvarsel.

Høyesterett kom til at ordningen med at norske domstoler i første og annen instans ilegger rettergangsbot overfor vitner som enten uteblir uten gyldig forfall, eller som forsømmer å melde fra om lovlig forfall i tide, uten at det gis særskilt varsel før ileggelsen, er forenlig med retten til "fair trial" etter EMK artikkel 6. På grunn av nasjonal klassifikasjon er rettergangsbot straffeanklage ("criminal charge"), men konvensjonen var ikke krenket. Avgjørende var en helhetsbedømmelse av ordningen. Ved en samlet vurdering fant man at det var bygget inn tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier til at artikkel 6 ikke var krenket. Det måtte blant annet ses hen til at den trykte teksten i vitnestevningen inneholder et varsel om at bot vil kunne bli ilagt ved ulovlig forfall, at den domstol som ilegger boten har omgjøringsadgang, jf. domstolloven § 215 annet ledd, at vitnet forutsettes gjort kjent med denne ved meddelelsen av kjennelsen, og at avgjørelsen er gjenstand for kjæremål der kjæremålsinstansen har full kompetanse mht faktum og rettsanvendelse. Sakenes karakter måtte også tillegges vekt - herunder at vurderingstemaet etter § 205 første ledd er oversiktlig. I kjennelsen er det gitt en generell redegjørelse for reglene om rettergangsstraff etter domstollovens bestemmelser, samt spesielt for § 215. Ved den konkrete vurderingen lot Høyesterett det stå åpent om en fremstilling til røntgenundersøkelse samme dag som rettsmøtet fant sted, kunne regnes som gyldig forfall. A hadde etter omstendighetene i alle fall ikke varslet om sitt forfall i tide. Det var ikke i strid med straffeprosessloven § 38 at Høyesterett bygget på dette alternativet. Vilkårene for å ilegge rettergangsbot forelå da, og kjæremålet ble forkastet.
Til toppen