Skattesak - Bo vederlagsfritt i enebolig som tilhører selskapet

30.04.2003, 2002/728, sivil sak, anke
Skatteloven av 1911 § 54 første ledd jf. §42 første ledd tredje og femte punktum
Storhaugen Invest AS (advokat Finn Eide) mot Staten v/Skattedirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue)
Tjomsland, STang Lund, Rieber-Mohn, Flock og Dolva

Administrerende direktør og eneaksjonær i Storhaugen Invest AS hadde bodd vederlagsfritt i en meget verdifull eiendom som tilhørte selskapet. Riksskattenemnda anså fordelen som hovedaksjonæren hadde ved å bebo eiendommen og som ikke hadde vært innberettet som lønn, for å være utbytte i aksjelovens forstand, jf. selskapsskatteloven § 3-2 nr. 2.

Ved ligningen av selskapet anvendte Riksskattenemnda skattelovens bestemmelser om uttaksbeskatning i § 42 første ledd tredje punktum. Nemnda uttalte at i de tilfeller hvor inntektsbortfallet som knytter seg til det overførte utbyttet, er vesentlig større enn oppnåelig omsetningsverdi, og dette har sin årsak i et interessefellesskap, kunne verdien, dersom vilkårene i skatteloven § 54 første ledd var til stede, ansettes skjønnsmessig. Riksskattenemnda fastsatte den årlige inntektsreduksjonen selskapet hadde pådratt seg ved kjøpet og utleien av eiendommen. Nemnda anså denne inntektsreduksjonen for å utgjøre påløpte renter på et lån selskapet tok opp for å finansiere kjøpet, driftsomkostningene ved eiendommen og en stipulert tapt avkastning på egenkapitalinnskuddet. For Høyesterett gjorde staten gjeldende som ny anførsel at det var grunnlag for å opprettholde ligningen med grunnlag i lovens hovedregel i skatteloven § 42 første ledd første punktum og § 44 første punktum, sammenholdt med skatteloven § 54. Da Høyesterett kom til at ligningen kunne opprettholdes med den begrunnelse som Riksskattenemnda hadde gitt, var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til de spørsmål av prosessuell og materiell karakter som statens nye anførsel reiste. Høyesterett kom til at Riksskattenemndas vedtak var gyldig. På grunnlag av lovteksten og lovforarbeidene fant Høyesterett det lite tvilsomt at også såkalte tingstjenester omfattes av uttaksregelen i § 42 første ledd. Etter skatteloven § 42 første ledd femte punktum skal omsetningsverdien anvendes ved verdsettelsen av de uttatte fordeler. Høyesterett kom imidlertid - som Riksskattenemnda - til at denne bestemmelsen kunne suppleres med regelen i skatteloven § 54 første ledd. Høyesterett fant at vilkårene i § 54 første ledd var til stede. At det forelå interessefellesskap mellom selskapet og eneaksjonæren, var på det rene. Når selskapet ikke fikk dekket sine løpende utlegg til renter og driftsomkostninger med tillegg av en rimelig avkastning på kapitalinnskuddet, forelå det - slik Høyesterett så det - en inntektsreduksjon. Høyesterett antok at vurderingen av om det forelå en inntektsreduksjon, måtte knytte seg til det enkelte inntektsår. En eventuell verdistigning på eiendommen ville på grunn av de skatterettslige periodiseringsregler ikke være innvunnet før eiendommen blir realisert. At det er årsakssammenheng mellom interessefellesskapet og verdireduksjonen, var etter Høyesteretts syn ikke tvilsomt. Det forelå ikke holdepunkter for at kjøpet av eiendommen og den etterfølgende utleien var forretningsmessig begrunnet. Kjøpet av eiendommen i kombinasjon med utleien måtte anses som en selskapsfremmed disposisjon som var begrunnet i eneaksjonærens interesser. Verdsettelsen skulle da skje etter bestemmelsen i § 54 tredje punktum. Det var derfor ikke noen feil at Riksskattenemnda ikke hadde anvendt den sjablonregel som har vært benyttet i Rogaland for verdsettelse ved arbeidsgivers utleie av bolig til ansatte. Skjønnet var heller ikke vilkårlig eller åpenbart urimelig. Riksskattestyret hadde redusert RISK-beløpene for 1993 og 1994 med bofordelen for eneaksjonæren.. Selskapet gjorde gjeldende at det ikke skulle være foretatt en slik reduksjon siden utbyttet i dette tilfellet ikke hadde gitt grunnlag for "godtgjøring" etter selskapsskatteloven § 3-4 nr. 1 på eneaksjonærens hånd. Selskapet fikk ikke medhold i dette. Bestemmelsen gjaldt - etter Høyesteretts syn - for utbytte generelt uten hensyn til om det er lovlig utdelt eller ikke.
Til toppen