Straffeforfølgning - EMK protokoll 7

22.12.2003, 2003/735, straffesak, kjæremål
EMK protokoll 7 artikkel 4
A (advokat Erling O. Lyngtgveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Morten Holmboe)
Mitsem, Skoghøy, Tjomsland, Flock og Gussgard

A, født 26.04.1985, var ved vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker med hjemmel i barnevernloven § 4-24 andre, jf. første ledd første strekpunkt plassert i institusjon for behandling og opplæring for et tidsrom av inntil 12 måneder. Spørsmålet var om dette vedtaket var til hinder for senere straffeforfølgning for de forhold som dannet grunnlag for institusjonsplasseringen.

Etter barnevernloven § 4-24 første ledd er grunnlaget for et vedtak om institusjonsplassering at barnet "har vist alvorlige atferdsvansker - ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, - ved vedvarende misbruk av rusmidler eller - på annen måte". Den bærende begrunnelse for fylkesnemndas vedtak var at A hadde gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet. I motsetning til tingretten og lagmannsretten - som begge hadde fremmet straffesaken - kom Høyesterett under dissens (4 mot 1) til at fylkesnemndas vedtak stenger for senere straffesak om samme forhold, og opphevde lagmannsrettens kjennelse. Under henvisning til EMDs praksis og Høyesteretts kjennelse 2. september 2003 i sak 2003/509 avsnittene 46 og 47 la Høyesterett til grunn at vurderingstemaet er det samme for begrepet "straffesiktelse" i EMK artikkel 6 og "straffesak" protokoll 7 artikkel 4. Flertallet viste til at EMD har tolket EMK artikkel 6 nr. 2 slik at det i rettsavgjørelser eller andre uttalelser fra offentlige myndigheter ikke kan gis uttrykk for at noen er skyldig i en straffbar handling uten at vedkommende tidligere er kjent skyldig i en straffesak om den aktuelle handling, og at det er ikke adgang til å ta stilling til spørsmål om straffeskyld prejudisielt i en sak om andre forhold eller krav, jf. også Høyesteretts kjennelse 27. november 2003 i sak 2003/227 avsnitt 22. Som følge av dette må prosessen for fylkesnemnda i tilfeller hvor det er alvorlig eller gjentatt kriminalitet som danner grunnlaget for institusjonsplassering, etter flertallets syn tilfredsstille de krav som EMK stiller til behandling av straffesaker, og ha karakter av strafferettslig forfølgning for de aktuelle straffbare forholdene. På denne bakgrunn kom flertallet til at et inngrep som er begrunnet med at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt, i forhold til Engelkriteriene må anses som "criminal in nature" og stenge for senere straffesak om de samme forholdene. Mindretallet - dommer Mitsem - fant at det ikke dreide seg om noen strafforfølgning etter Engelkriteriene. Det ble særlig vist til de ikke-pønale formål. Når behandlingen i fylkesnemndene tilfredsstiller EMK's krav til behandling av straffesaker, er ikke uskyldspresumsjonen krenket, og etter mindretallets syn følger det heller ikke av EMD's praksis at det i en sak som dette ikke kan tas et standpunkt til spørsmålet om straffeskyld prejudisielt. Den omstendighet at uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse, fører ikke til at tvangstiltaket må karakteriseres som strafferettslig i konvensjonens forstand.
Til toppen