Tolking av prisreguleringsbestemmelse i avtale om elektrisk kraft

05.12.2003, 2002/1486, sivil sak, anke
Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt kapittel 18
BKK Produksjon AS (advokat Magne Revheim) mot Mjøskraft AS (advokat Raymond Giltun)
Støle, Skoghøy, Lund, Coward og Schei

Partene hadde 1. september 1994 - senere bekreftet ved undertegning av fullstendig avtaletekst i november 1994 - inngått kontrakt om levering av kraft over en femårsperiode. Det var avtalt en basispris som skulle indeksreguleres i leveringstiden. Prisen inkluderte produksjonsavgift på daværende nivå. I prisreguleringsbestemmelsen var det blant annet angitt: "Endringer av offentlige avgifter som vedrører produksjon eller omsetning av kraft kommer som tillegg/fradrag til basisprisen."

I avtalens løpetid ble det vedtatt endringer i skatte- og avgiftsregimet for elektrisk kraft. Med virkning fra 8. januar 1993 var det blitt innført en produksjonsavgift, som ble innkrevd av produsentene. Med virkning for inntektsåret 1997 ble det ved lov innført grunnrenteskatt til staten og naturressursskatt til kommunene og fylkeskommunene. Ved produksjonsavgiftens bortfall fra 1. januar 1998 ble prisen for leveransen redusert tilsvarende størrelsen på produksjonsavgiften, slik denne var umiddelbart før 1. januar 1998. BKK som selger tok forbehold om å komme tilbake med krav om priskompensasjon for dette, og krevde senere et tillegg i prisen tilsvarende nivået på produksjonsavgiften første halvår 1997. Dette var i samsvar med et forslag til bransjeløsning som ble lansert for en rekke aktører i kraftmarkedet våren 1998. Både herredsrett og lagmannsrett hadde kommet til at det ikke var grunnlag for et slikt pristillegg. For Høyesterett gjorde BKK gjeldende som ny anførsel at Mjøskraft ikke hadde rett til å kreve vederlaget justert ned tilsvarende produksjonsavgiftens størrelse på det tidspunkt avtalen opphørte. Subsidiært ble det, som for underinstansene, krevd et identisk pristillegg som følge av innføringen av de nye skatteartene. Høyesterett kom til samme resultat som herredsrett og lagmannsrett. Med hensyn til den nye prinsipale anførselen, fulgte løsningen av en naturlig forståelse av avtalen. Kravet om tillegg i prisen på grunn av innføringen av grunnrenteskatt og naturressursskatt, hadde heller ikke tilstrekkelig forankring i avtaleteksten. Både avtalens ordlyd og reelle hensyn talte for at det ikke var grunnlag for tillegg i prisen. Det ble blant annet lagt vekt på at formålet med prisreguleringsbestemmelsen måtte ha vært å fange opp direkte henførbare kostnader tilsvarende produksjonsavgiften. Selv om det var likhetstrekk mellom beregningsgrunnlaget for produksjonsavgift, grunnrenteskatt og naturressursskatt, var det også klare forskjeller, og de nye skatteartene var lite egnet som grunnlag for direkte prisregulering. Lagmannsrettens dom ble etter dette stadfestet.
Til toppen