Tvist om arveoppgjør

30.04.2003, 2001/876, sivil sak, kjæremål
Tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 1 og nr. 6. Domstolloven § 202 tredje ledd
Jan Wilhelm Sissener mfl. (advokat Harald Hjort) mot Einar Wilhelm Sissener (advokat A. C. Høeg Rasmussen)
Støle, Flock, Bruzelius, Zimmer, Aasland

Saken gjaldt krav om gjenopptakelse av lagmannsrettsdom, som avgjorde tvist om gyldigheten av skifteavtaler. Det rettslige grunnlaget for krav om gjenopptakelse var tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 1 og nr. 6.

Wilhelm Sissener døde i 1977. I et testament som han opprettet i 1968, var det bestemt at sønnen, Einar Wilhelm Sissener, skulle få aksjene i det tidligere Apothekernes Laboratorium AS (AL), nå Alpharma AS, utlagt på skifte, om han ønsket dette. I en avtale mellom Wilhelms livsarvinger, inngått i 1964, var det bestemt at det skulle innhentes råd fra en utenforstående og nøytral aksjemegler om verdien av AL-aksjene "basert på markedsforholdene". Wilhelm Sissener var i flere tiår daglig leder i AL, og deretter selskapets styreformann i en femårsperiode frem til sin død i 1977. Han var dertil majoritetsaksjonær. Einar W. Sissener overtok som daglig leder i 1972. Skiftet av dødsboet etter Wilhelm Sissener varte frem til høsten 1984. I mars 1983 inngikk arvingene avtale om delingen av dødsboet. Det var her tatt inn bestemmelse om at Einar W. Sissener skulle overta samtlige aksjer i AL etter Wilhelm Sissener til en pris på 65 kroner pr. aksje. Avtalen vedrørende aksjene ble endret ved avtale inngått i november. I henhold til denne tilleggsavtalen overdro Einar W. Sissener til de hver av de øvrige livsarvinger et antall aksjer. Dette hadde den effekt at prisen pr. aksje ble 80 kroner. På det tidspunkt avtalene mellom arvingene ble inngått i 1983, hadde AL v/Einar W. Sissener i noen tid ført forhandlinger med et dansk konkurrerende selskap med sikte på overtakelse. I august 1983 kjøpte AL det danske selskapet. Kjøpet ble foretatt gjennom ALs danske daterselskap, etter at aksjene i dette selskapet var blitt overført til ALs amerikanske datterselskap A.L. Laboratories, Inc. Kjøpesummen var 27 millioner dollar, og den vesentlige del av kjøpesummen ble finansiert ved lån fra Bergen Bank. Den overveiende del av kjøpesummen ble refinansiert gjennom en børsemisjon i New York av det amerikanske datterselskapet, etter at selskapets aksjer var blitt børsnotert i USA i februar 1984. To av arvingene etter Wilhelm Sissener reiste i 1986/87sak mot Einar W. Sissener. Avtalene av 1983 ble krevd kjent ugyldige etter avtaleloven §§ 30, 33 eller 36 så langt de angikk overdragelse av dødsboets aksjer. Byretten kom i sin dom, avsagt i 1992, til at marsavtalen var ugyldig hva angikk verdsettelsen av aksjene i AL. Eidsivating lagmannsrett kom i dom avsagt i 1995 til at Einar W. Sissener måtte frifinnes. Anke til Høyesterett fra Jan Wilhelm Sissener og Nina M. Sissener ble nektet fremmet. I 1996 krevde Jan W. Sissener og Nina M. Sissener Frid saken gjenopptatt for Borgaring lagmannsrett. Det ble vist til at deres prosessfullmektig etter lagmannsrettens dom var blitt kjent med en rekke dokumenter som Einar W. Sissener i strid med pålegg fra retten hadde unnlatt å fremlegge under saken. Sentralt sto en takst over verdien av eiendommen tilhørende det amerikanske datterselskapet, avgitt i april 1983 av et amerikansk takstselskap. Kravet om gjenopptakelse ble forkastet av lagmannsretten ved kjennelse avsagt i mars 2001. Kjennelsen ble av Jan W. Sissener og Nina M. Sissener Frid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, og justitiarius besluttet at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Høyesterett kom til saken skulle gjenopptas. Einar W. Sissener hadde "gjort seg skyldig i en straffbar handling med hensyn til saken", jf. tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 1, ved at blant annet taksten, samt et utkast til børsprospekt, var unnlatt fremlagt i strid med rettslig pålegg. Derved hadde han "ved annen uredelighet . søkt å hindre sakens rette opplysning", jf. domstolloven § 202 tredje ledd. Høyesterett la til grunn at spørsmålet om det foreligger straffbart forhold kan prøves prejudisielt i gjenopptakelsessaken, og at det er tilstrekkelig at det foreligger rimelig sannsynlighetsovervekt for straffbart forhold. Plikten til å oppfylle rettens pålegg gjelder uansett om de enkelte dokumenter som går inn under pålegget, etter partens egen oppfatning ikke har betydning for saken. Når retten har påbudt dokumenter fremlagt, må det anses autoritativt fastslått at fremleggelsen er nødvendig for sakens rette opplysning. Dokumentene gikk inn under pålegget, og unnlatelsen av å etterkomme pålegget hadde skjedd forsettlig. Høyesterett mente at ordlyden i tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 1 tilsier at det må kreves overvekt av sannsynlighet for at det straffbare forholdet har hatt innflytelse på avgjørelsen. Det ble imidlertid gitt uttrykk for at gode grunner kunne tale for at det, i tilfeller hvor en part har vunnet en sak hvor han har utvist straffbart forhold med hensyn til sakens opplysning, burde være tilstrekkelig med en rimelig mulighet for at forholdet har hatt innvirkning på den avgjørelsen som begjæres gjenopptatt. Ved den konkrete vurderingen måtte det, med utgangspunkt i premissene for lagmannsrettens dom, stilles spørsmål om de nye bevis kunne antas å ville ha påvirket domstolens vurderinger på en slik måte at resultatet med hensyn til gyldigheten av avtalene hadde blitt et annet. Høyesterett kom til at kjennskap til taksten og prospektutkastet, sett i sammenheng med de bevis som forelå for lagmannsretten i 1995, ville sannsynliggjort at AL-aksjene var betydelig mer verdt enn den avtalte prisen, at det var nærliggende at vilkårene etter avtaleloven § 33 var oppfylt som følge av at Einar W. Sissener ikke hadde oppfylt sin informasjonsplikt overfor medarvingene, og at avtalene derved kunne blitt kjent ugyldige.
Til toppen