Utestengning fra rett til dagpenger under arbeidsløshet - dobbeltstraff

28.02.2003, 2002/1024, straffesak, kjæremål
Folketrygdloven kapittel 4, EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1
A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Støle, Utgård, Tjomsland, Rieber-Mohn og Aasland

Saken gjaldt spørsmålet om et vedtak om utestengning fra rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 4 om dagpenger under arbeidsløshet forhindrer etterfølgende straffesak om det forhold som begrunnet utestengningen, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 om rett til ikke å bli utsatt for straffeforfølgning to ganger for samme forhold.

Sysselsettingsmyndighetene traff vedtak om at A skulle betale tilbake netto feilutbetalt stønad, jf. sysselsettingsloven § 35. Med hjemmel i samme lov § 36 ble han samtidig utestengt fra retten til dagpenger i 18 måneder. Vedtaket var begrunnet i at A hadde gitt mangelfulle opplysninger til arbeidskontoret om omfanget av inntektsgivende arbeid, og slik hadde fått anvist og utbetalt dagpenger han ikke hadde krav på. Det ble tatt ut tiltale mot A etter straffeloven § 270 jf. § 271. Under behandlingen av straffesaken mot ham besluttet tingretten at forhandlingen foreløpig skulle begrenses til spørsmålet om avvisning. Tingretten fremmet saken. Lagmannsretten forkastet As kjæremål. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken ble av kjæremålsutvalget besluttet henvist til behandling i Høyesterett, og justitiarius bestemte at partsforhandling skulle skje etter de regler som gjelder for ankesaker. Kjæremålet ble tatt til følge, og Høyesterett opphevet tingrettens og lagmannsrettens kjennelser. Høyesterett kom til at utestengning var straff i relasjon til Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Sanksjonen var ilagt som følge av en straffbar handling, idet sysselsettingsloven § 40 hjemler straff for den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til bruk for Aetat Arbeidsdirektoratet. Det dominerende formål med sanksjonen var klart pønalt, og denne hadde en klart strafferettslig karakter. Høyesterett kom videre til at tiltalen for bedrageri etter straffeloven gjaldt samme forhold som utestengning etter sysselsettingsloven. Med henvisning til plenumsdommen i Rt. 2002 side 497 ble det lagt til grunn at vurderingen først og fremst må skje på grunnlag av en sammenligning av den objektive gjerningsbeskrivelse i straffebudene, og at de objektive straffbarhetsvilkår ikke var vesensforskjellige; de skilte seg ikke fra hverandre "in their essential elements". Kompetansebegrensningen etter straffeprosessloven § 388 nr. 3 innebar at Høyesterett ikke kunne etterprøve en subsidiær anførsel fra påtalemyndigheten om at tiltalen avvek fra vedtaket om utestengning i tid og omfang på en slik måte at dette iallfall ikke kunne sperre for den delen av for mye utbetalt stønad som ikke var omfattet av vedtaket. Den samme kompetansebegrensning ledet til at det ikke kunne avsies kjennelse for avvisning.
Til toppen