Utvidet inndragning - narkotika

27.06.2003, 2003/383, straffesak, anke
straffeloven § 34 a
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Tormod Bakke)
Støle, Coward, Rieber-Mohn og Dolva

A var i tingretten, og senere i lagmannsretten, domfelt blant annet for grov narkotikaforbrytelse - straffeloven § 162 annet ledd. Han hadde forut for de straffbare handlinger som han ble dømt for i denne saken, flere tidligere dommer for vinnings- og narkotikakriminalitet. Ved pågripelsen ble det tatt beslag i et parti hasjisj på litt under to kilo, og det ble tatt beslag i 48 600 i kontanter. Kontantene ble funnet på As kontor, og de fordelte seg på 4 tusensedler, 9 femhundresedler, 36 tohundresedler og 658 femtisedler.

Lagmannsretten avsa dom for inndragning av det kontantbeløp som det var tatt beslag i. Ankesaken for Høyesterett gjaldt inndragningsspørsmålet. Ved henvisningen var anken over inndragningen begrenset slik at "spørsmålet om beløpet faktisk er ervervet på lovlig måte ikke tillates prøvd". Høyesteretts flertall - fire dommere - kom til anken måtte forkastes. Vilkårene etter straffeloven § 34 a forelå: At straffebudet for den eller de straffbare handlinger som vedkommende er funnet skyldig i, gir adgang til å anvende fengsel i seks år eller mer, samt at den straffbare handling er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte - avgjørende er at det er en generell sannsynlighet for betydelig utbytte. Det var for øvrig i tingrettens dom opplyst at det aktuelle partiet hasjisj ble antatt å ha en gateverdi på mellom 150 000 og 200 000 kroner. Ordlyden oppstiller ikke skranker for anvendelsen utover de generelle vilkårene. Selv om vilkårene er oppfylt, er det opp til rettens skjønn om inndragning bør foretas. Da spørsmålet om utvidet inndragning etter straffeloven § 34 a ikke tidligere hadde vært forelagt Høyesterett, ble det redegjort for forholdet til hovedregelen om inndragning i straffeloven § 34. Flertallet kom til at inndragning burde foretas, selv om domfelte i denne saken neppe kunne sies å tilhøre den primære målgruppen - som etter forarbeidene er personer med en "kriminell livsstil". Det ble lagt vekt på at inndragningen her var begrenset til de pengesedlene som ble beslaglagt i forbindelse med pågripelsen for de straffbare handlinger han nå var domfelt for. Flertallet uttalte - særlig med henvisning til ordningen med omvendt bevisbyrde - at domstolene ved utøvelsen av skjønnet burde utvise varsomhet med hensyn til omfanget av inndragningen når man er utenfor den gruppen som loven i første rekke tar sikte på. Mindretallet - én dommer - mente at tungtveiende grunner taler mot å anvende § 34 a vesentlig ut over sitt kjerneområde: Den er basert på omvendt bevisbyrde. Vid anvendelse av bestemmelsen kan innebære en fare for at flere inndragningssaker enn tilsiktet blir fremmet etter § 34 a fordi det er bevismessig enklere. At bestemmelsen åpner for vidtrekkende rettsvirkninger, taler for tilbakeholdenhet ved anvendelsen, selv om kravet i denne saken gjaldt et relativt beskjedent beløp. Mindretallet så heller ikke noe vesentlig behov for å anvende bestemmelsen i saker av denne art.
Til toppen