Bilbrukstyveri og promillekjøring - bøtefastsettelsen

14.01.2003, 2002/1062, straffesak, anke
Vegtrafikkloven § 31 annet ledd bokstav d.
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Nicolaisen)
Rieber-Mohn, Gjølstad, Stang Lund, Utgård og Aasland

A var i byretten dømt til fengsel i 30 dager og til en bot på 90 000 kroner, subsidiært 15 dager fengsel, for promillekjøring og bilbrukstyveri. Utenfor et hotell i Oslo tok han en drosje og kjørte 10-30 meter i rundkjøringen ved hotellinngangen. Promillen ble målt til 1,79 halvannen time etter kjøringen. Domfeltes anke over straffutmålingen ble forkastet av lagmannsretten. Høyesterett fant ut fra omstendighetene i saken, å kunne gjøre fengselsstraffen betinget under henvisning til at det var gått over tre år siden kjøringen fant sted. Etter bevisbedømmelsen i underinstansene måtte det legges til grunn at domfelte ikke hadde til hensikt å kjøre lenger enn han gjorde.

Forsvareren fremholdt at det var uriktig av lagmannsretten ved bøtefastsettelsen å la en bedring i domfeltes økonomiske situasjon etter gjerningstiden få betydning i hans disfavør. Han viste til tilbakevirkningsforbudet i EMK art. 7 og SP art. 15. Høyesterett fant ikke grunnlag for denne anførsel. Tilbakevirkningsforbudet i konvensjonene kunne ikke gjelde straffutmåling innenfor strafferammen, og heller ikke bøtefastsettelse etter straffeloven § 27, som var likelydende på gjerningstiden. For at boten skal få den nødvendige preventive effekt, må evneprinsippet medføre at fastsettelsen bygger på hans økonomiske situasjon på pådømmelsestidspunktet. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis.
Til toppen