Uteblivelse fra sesjon

22.12.2005, HR-2005-02006-A, (sak nr. 2005/1306), straffesak, anke
Militærnekterloven § 2 sammenholdt med § 3 og vernepliktloven § 49
I. A (advokat Øyvind Solberg) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Jørn S. Maurud) II. Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Jørn S. Maurud) mot A (advokat Øyvind Solber

Rt-2005-1775

Matningsdal, Øie, Skoghøy, Stang Lund og Aasland

A skulle møte til sesjon 4. februar 2004. Like før årsskiftet søkte han om fritak for militærtjeneste, og gav også beskjed om at han ikke aktet å møte til sesjon. I brev datert 22. januar 2004 fra Vernepliktsverket fikk han beskjed om at det ikke fantes lovgrunnlag for å frita ham for fremmøteplikten, og at han måtte møte. A uteble likevel fra sesjonen. Påtalemyndigheten satte ham under tiltale for overtredelse av vernepliktloven § 49 jf. § 48. Tingrettens flertall kom til at uteblivelsen var ulovlig og dømte ham til betinget fengsel i 90 dager. Lagmannsretten kom enstemmig til at uteblivelsen var rettsstridig, men flertallet - to fagdommere og to meddommere - kom til at han ikke hadde handlet forsettlig. Han ble etter dette frifunnet.

A anket lagmannsrettens frifinnende dom, idet han hevdet at uteblivelsen var lovlig. Påtalemyndigheten anket også, idet det ble anført at lagmannsrettens lovanvendelse mht. skyldkravet var uriktig. Subsidiært ble det anført at domsgrunnene var mangelfulle. Etter militærnekterloven § 2 andre ledd kan søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner "tidligst settes fram på sesjonen". Høyesterett kom til at lovens § 3 ikke gjør unntak fra dette, slik at uteblivelsen var ulovlig. As anke ble etter dette forkastet. Høyesterett kom videre til at lagmannsrettens domsgrunner mht. skyldkravet var uklare mht. om frifinnelsen var basert på faktisk villfarelse eller rettsvillfarelse. Dette tilsa som utgangspunkt at lagmannsrettens dom måtte oppheves. Utenom anken tok imidlertid Høyesterett opp spørsmålet om uteblivelse fra sesjon i et tilfelle som det foreliggende kunne henføres under vernepliktloven § 49. Dette spørsmålet ble besvart benektende, idet A ikke kunne sies å ha forsøkt å unndra seg fra "utskrivning". Spørsmålet var da om lagmannsrettens dom kunne oppheves for på denne måten å åpne muligheten for en eventuell domfellelse etter vernepliktloven § 48 nr. 2. Høyesterett kom til at opphevelse burde skje. Lagmannsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil når den ved frifinnelse etter § 49 ikke hadde vurdert domfellelse etter § 48 nr. 2 som prosessuelt er samme forhold. Denne feilen måtte utenom anken kunne føre til opphevelse selv om dette var til As skade.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen