Toll på elvebåter - begrepene tollekspedert og vareeier

08.02.2005, HR-2005-00206-A (sak nr. 2004/1358), sivil sak, anke
Tolloven § 37
Reidar Magne H. Osen (advokat Per Oskar Tobiassen) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ragnhild Noer)

Rt-2005-117

Matningsdal, Stabel, Bruzelius, Gussgard, Aasland

I september 1995 ble tre opprinnelig russiske elvebåter innført til Norge med midlertidig fritak for toll og avgifter. På tolldeklarasjonen ble Rosendal Verft AS angitt som mottaker av fartøyene. Fartøyene ble innført fra Sverige, og eieren var svensk. Formålet med innførselen var at fartøyene skulle repareres og ferdigstilles ved Rosendal Verft, men verftet gikk konkurs før arbeidet ble påbegynt. Fartøyene ble ikke brakt ut av landet innen gjenutførelsesfristen, og forholdet til tollvesenet ble ikke ordnet. Mer enn to år etter innførselen til Norge solgte den svenske selgeren fartøyene til en norsk kjøper som var ukjent med at forholdet til tollvesenet ikke var brakt i orden. På forespørsel til den advokaten som representerte selgeren ved salget, ble det opplyst at det ikke heftet noen offentlige avgifter på fartøyene. I ettertid har imidlertid tollvesenet pålagt kjøperen merverdi- og båtmotoravgift inklusive renter på nærmere kr 800.000. Dette tilsvarer omtrent kjøpesummen.

For fartøy innført fra utlandet skal disse avgiftene inndrives etter reglene i tolloven - herunder lovens § 37. Tolloven § 37 omfatter varer som ikke er "tollekspedert". For slike varer kan ansvar pålegges "vareeieren". Dersom disse grunnvilkårene er oppfylt, følger det av § 37 siste punktum at "[k]ravet kan frafalles når det etter tollvesenets skjønn ikke er noe å legge vedkommende til last". Osens søksmål for å få kjent avgiftsvedtaket ugyldig førte ikke fram verken i tingretten eller lagmannsretten. Hans anke til Høyesterett førte derimot fram. Han fikk ikke medhold i at fartøyene var "tollekspedert" slik at tolloven av den grunn var uanvendelig. Høyesterett viste til at tolloven § 29 andre ledd andre punktum var hjemmelen for å ta fartøyene midlertidig inn i riket uten fortolling. Etter forarbeidene foreligger det ikke "tollekspedisjon" i slike tilfeller. Osen fikk heller ikke medhold i at han som senere erverver ikke var "vareeier" i lovens forstand. Men når dette begrepet også omfatter en senere erverver av varen, må § 37 siste punktum forstås slik at avgiftsplikt er utelukket i tilfeller hvor erververen ikke kan bebreides for at han ikke er klar over at forholdet til tollvesenet ikke er brakt i orden. Spørsmålet var da om domstolene kunne overprøve tollvesenets skjønn om hvorvidt han kunne bebreides for at han ikke var klar over at forholdet til tollvesenet ikke var brakt i orden. Lovens ordlyd - "etter tollvesenets skjønn" - kunne isolert sett synes å tale for at domstolenes prøvingsrett er avskåret. Dette kunne også umiddelbart synes å ha støtte i forarbeidene. Høyesterett viste imidlertid til at en regel hvor vareeierens aktsomhet er unntatt fra domstolenes prøvingsrett, reiser grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål. Og da dette rettssikkerhetsaspektet ikke er nærmere drøftet i forarbeidene, reduseres vekten av lovens ordlyd og forarbeidene. Den manglende drøftelsen gir grunn til å tvile på om det var lovgiverens overveide standpunkt at bestemmelsen skulle ha det innholdet som lovens ordlyd og forarbeidene umiddelbart kunne tyde på. Høyesterett viste videre til at det aktuelle kriteriet - "til last" - er velegnet for domstolsprøving, og på bakgrunn av en nærmere vurdering av de hensyn som gjør seg gjeldende, kom Høyesterett til at skjønnet kan prøves. Høyesterett fremhevet videre at aktsomhetskravet må fastlegges på bakgrunn av at en ordinær omsetningserverver kan være "vareeier" etter tolloven § 37. Kravet kunne derfor ikke praktiseres altfor strengt. På grunnlag av en konkret vurdering kom Høyesterett til at Osen hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet. Tollvesenets vedtak ble etter dette opphevet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen