Straffutmåling - bilbombe i ekskonas bil

17.03.2005, HR-2005-00429-A, (sak nr. 2004/1813), straffesak, anke
Straffeloven § 148
I. A (advokat Frode Sulland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Pål S. Berg), II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Pål S. Berg) mot A (advokat Frode Sulland) og III. A (advokat Frode Sulland) mot B (advokat Anne Cathrine Vogt)

Rt-2005-289

Skoghøy, Coward, Matningsdal, Stabel og Gjølstad

Saken gjaldt fastsettelse av reaksjon for blant annet forsøk på overlagt drap og fullbyrdet overtredelse av straffeloven § 148 samt utmåling av oppreisning til fornærmede. Domfelte hadde etter lang tids overveielser og forberedelse forsøkt å drepe sin fraseparerte ektefelle ved å plassere i underkant av ett kg dynamitt og en kanne bensin i førersetet på fornærmedes personbil, som stod parkert på en parkeringsplass i et boligområde i X. Sprengladningen ble koblet til en utløsermekanisme festet til døren på førersiden. Da fornærmede om morgenen 23. januar 2003 åpnet døren, ble det utløst en kraftig eksplosjon og brann i fornærmedes bil og i en bil som stod parkert ved siden av. Fornærmede kom alvorlig til skade, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at hun overlevde.

Les avgjørelsen i sin helhet

I tingretten ble straffen satt til fengsel i 10 år og i lagmannsretten fengsel i 14 år. Etter anke fra påtalemyndigheten kom Høyesterett under dissens (4 mot 1) til at det måtte reageres med forvaring. De rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten hadde kommet til at domfelte hadde en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (diagnose F 60.9 i diagnosesystemet ICD-10). Høyesterett la enstemmig til grunn at det på domstidspunktet forelå en kvalifisert og reell gjentakelsesfare. Dette ble begrunnet i den måten forbrytelsen var gjennomført på, tidligere trusler og de avvikende personlighetstrekk som domfelte hadde. Selv om gjentakelsesfaren bare rettet seg mot fornærmede, kunne forvaring anvendes. Dommerne var også enige om at alternativet til forvaring var fengsel i 14 år. Fire dommere kom til at forvaring måtte anses nødvendig for å verne samfunnet, da det etter endt soning av en tidsbestemt fengselsstraff fortsatt ville være fare for at domfelte på nytt skal begå alvorlige voldsforbrytelser mot fornærmede. Én av dommerne kom til at det etter endt soning av en fengselsstraff på 14 år ikke lenger kunne antas å foreligge en gjentakelsesfare som kunne begrunne forvaring. Lagmannsretten hadde fastsatt oppreisningen til fornærmede til kr 300 000. Under henvisning til de omfattende skader og smerter fornærmede var blitt påført, ble domfeltes anke over utmålingen av oppreisningen enstemmig forkastet. Høyesterett la til grunn at det ved utmåling av oppreisning ikke kan tas hensyn til utbetalt førerulykkesforsikring eller tilkjent ménerstatning.

Til toppen