Kraftverksbeskatning

06.04.2005, HR-2005-00541-A, (sak nr. 2004/1273), sivil sak, anke
Skatteloven av 1911
Gloppen kommune (advokat Morten Søvik) mot Staten v/Sogn og Fjordane fylkesskattekontor (advokat Rolf Husebø)

Rt-2005-394

Stabel, Skoghøy, Gussgard, Flock og Aasland

Kraftverkbeskatning, skatteloven av 1911. Spørsmål om en kommune er riktig skattesubjekt for naturressursskatt og grunnrenteskatt for kraftverk som er utleid for 20 år. Gloppen kommune inngikk i 1995 avtale med Sogn og Fjordane Energiverk (SFE) om utleie for 20 år av tre kraftverk, de såkalte Gloppenstasjonene. SFE skulle ha full rådighet over stasjonene i leieperioden. Leien ble betalt som et engangsvederlag på 65 millioner kroner. På dette tidspunkt var kommuner ikke skattepliktige. Ved kraftskattereformen, som fikk virkning fra 1997, ble kommuner skattepliktige for inntekt knyttet til produksjon av elektrisk kraft, og eier av vannkraftverk ble pålagt naturressursskatt og grunnrenteskatt.

Fylkesskattekontoret kom til at kommunen var å anse som eier, og dermed ansvarlig for disse skattene for årene 1997,1998 og 1999. Kommunen ble videre funnet skattepliktig for 1/20 av engangsbeløpet for de samme årene. Etter forgjeves klage til overligningsnemnda, bragte kommunen saken inn for tingretten. Tingretten ga kommunen medhold, da den ikke ble ansett som eier av anleggene. Lagmannsretten kom under dissens til motsatt resultat. Høyesterett kom til samme resultat som tingretten. Selv om kommuner i utgangspunktet kan bli skattepliktige for utleie av kraft, må det i forhold til grunnrenteskatt og naturressursskatt vurderes hvem som er eier av kraftverkene. Forarbeidene, også til den tilsvarende bestemmelsen om grunnrenteskatt i skatteloven av 1999, forutsetter at det er den reelle eieren som er riktig skattesubjekt. Dette må vurderes konkret. Siktemålet med grunnrenteskatten er å treffe avkastning av vannkraftverk utover normalavkastning av investert kapital. Selv om kraftverkene måtte antas å ha en ikke ubetydelig restverdi ved utløpet av leieperioden, slik at man ikke kunne anse avtalen som et salg i privatrettslig forstand, var det SFE som i leieperioden fullt ut bestemte over produksjonen og disponerte over verdien av denne, uten at dette ble reflektert i leien, som var betalt som et engangsbeløp. Disse særegne forhold ved leieavtalen gjorde at Høyesterett kom til at kommunen ikke ble ansett som eier i forhold til bestemmelsene. Staten hadde akseptert at den i så fall heller ikke ble skattepliktig for noen del av engangsvederlaget.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen