Advokatbevilling

07.04.2005, HR-2005-00545-A, (sak nr. 2004/1295), sivil sak, anke
Domstolloven §§ 220 og 230
A (advokat Atle Helljesen) mot Staten v/Advokatbevillingsnemnden (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig)

Rt-2005-416

Mitsem, Oftedal Broch, Utgård, Støle og justitiarius Schei

Saken gjaldt spørsmålet om en advokat som hadde fått sin advokatbevilling tilbakekalt, hadde krav på ny bevilling når det forhold som førte til tilbakekallet var brakt i orden, og om staten i så fall er erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet som avslaget på søknaden medførte.

Etter avholdt bokettersyn ble advokat A pålagt å innsende halvårsregnskap med revisorerklæring til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet innen 1. oktober 1999. Fristen ble ikke overholdt, og advokatbevillingen ble kalt tilbake ved Advokatbevillingsnemndens vedtak 27. oktober 1999. Etter at forholdet var brakt i orden, søkte A om ny advokatbevilling. Søknaden ble 21. juni 2000 avslått av nemnda, under henvisning til at et tilbakekall ved "formalovertredelser" burde ha en varighet på minst ett år. A fikk deretter innvilget sin søknad ved nemndas vedtak 8. november 2000. A brakte avslaget av 21. juni 2000 inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, som konkluderte med at man har krav på advokatbevilling når det forhold som lå til grunn for tilbakekallet var brakt i orden, og det heller ikke for øvrig forelå noen nektingsgrunn etter domstolloven § 220. Advokatbevillingsnemnden var uenig i ombudsmannens syn, men besluttet likevel å innrette seg etter dette for fremtiden. Forhandlinger med A om en økonomisk kompensasjon førte ikke frem, og saken ble innbrakt for Oslo tingrett med krav om erstatning. Ved tingrettens dom ble staten frifunnet, idet tingretten fant at avslaget var gyldig. Borgarting lagmannsrett kom - under dissens - til samme resultat. A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kjæremålsutvalget henviste anken til Høyesterett, med slik at ankeforhandlingen skulle avgrenses til spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag. Høyesteretts flertall - fire dommere - kom til at anken måtte føre frem. Ved lovendring 1. september 1995 nr. 60, som trådte i kraft 1. januar 1997, ble kompetansen til å utstede advokatbevillinger tillagt Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 220, med klageadgang til Advokatbevillingsnemnden. Vedtak om å tilbakekalle en advokatbevilling treffes av Advokatbevillingsnemnden, jf. § 230. Staten var enig med A i at en søker har krav på å få sin søknad innvilget når de lovbestemte kravene i § 220 er tilfredsstilt. Men staten gjorde samtidig gjeldende at når det tidligere var truffet et tilbakekallsvedtak, måtte dette vedtaket falle bort - omgjøres - før det kunne utstedes en ny bevilling, og denne omgjøringen måtte skje ved et vedtak truffet av det organ som hadde truffet tilbakekallsvedtaket, nemlig Advokatbevillingsnemnden. Høyesteretts flertall var uenig i dette. Domstolloven § 220 slår fast at en søknad om bevilling til advokatvirksomhet skal avgjøres av Tilsynsrådet, også der bevillingen tidligere er tilbakekalt. Tilbakekallsvedtaket avskjærer fra advokatvirksomhet inntil det på ny søkes om bevilling og Tilsynsrådet innvilger søknaden. For øvrig har tilbakekallsvedtaket ingen rettsvirkninger i tid. De materielle betingelser for når en søker har krav på bevilling fremgår av § 220, som ikke åpner for en skjønnsmessig vurdering av tilbakekallstidens lengde. Avslaget av 21. juni 2000 var dermed ugyldig. Flertallet fant det unødvendig å ta et generelt standpunkt til vilkårene for erstatningsansvar når et statlig organ har grepet feil i forståelsen av de reglene organet forvalter, med den konsekvens at det er truffet et ugyldig vedtak. I dette tilfellet dreide det seg om en uhjemlet myndighetsutøvelse, som hadde fratatt A hans mulighet for å utøve sitt yrke, og der avslaget hadde et pønalt preg. I et slikt tilfelle bør staten ha et objektivt ansvar. Mindretallet mente at domstolloven § 230 gir adgang til å tilbakekalle bevillingen for en viss periode. Slik hadde loven vært praktisert og forstått siden 1973, og det var etter mindretallets syn intet som viser at de materielle reglene skulle forstås annerledes etter lovendringen i 1995. Ved denne lovendringen ble Advokatbevillingsnemnden opprettet, og reglene om hvem som ga og tilbakekalte bevillinger endret.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen