Konsesjonsvilkår

10.05.2005, HR-2005-00761-A, (sak nr. 2004/1376), sivil sak, anke
Grunnloven §105
Eldbjørg Samuelsen (advokat Anders Ryssdal) mot Staten v/Direktoratet for Naturforvaltning (Regjeringsadvokaten v/advokat Elin Holmedal)

Rt-2005-607

Mitsem, Skoghøy, Stabel, Stang Lund og Lund

Saken gjaldt hvilket verdsettelsesprinsipp som skal anvendes for en del av en fritidseiendom som ved konsesjonsvilkår er pålagt videresolgt til staten. Samuelsen kjøpte i 1992 eiendommen Sandholmen - en øy utenfor Grimstad på ca. 29 da - for 1,5 millioner kroner. Kjøpet var konsesjonspliktig, og konsesjon ble gitt på vilkår av at eiendommen - unntatt en avgrenset strandtomt på 10 da rundt bebyggelsen - fradeles og overdras staten ved Direktoratet for naturforvaltning, til fordel for Selskapet for Grimstad Bys Vel. Samuelsen anla sak ved Nedenes herredsrett for å få kjent konsesjonsvilkåret ugyldig, men staten ble frifunnet.

Partene kom ikke til enighet om kjøpesummen for arealet, som ved Sand tingretts skjønn 17. juli 2002 ble satt til kr. 90.000. Samuelsen begjærte overskjønn ved Agder lagmannsrett som, ved overskjønn avhjemlet 2. juli 2003, kom til samme resultatet. Tingretten og lagmannsretten verdsatte arealet etter dets omsetningsverdi, og mente det ikke var grunnlag for å erstatte den verdireduksjon som avståelsen måtte ha medført for gjenværende eiendom ("differanseprinsippet").

Overskjønnet ble anket til Høyesterett, idet det ble gjort gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig. Det ble anført at konsesjonsvilkåret er et ekspropriasjonsinngrep som gir Samuelsen krav på full erstatning etter Grunnloven § 105. Videre var utmålingen i strid med EMK protokoll 1 artikkel 1 (P 1-1) om beskyttelse av eiendomsretten, og med EØS-avtalen artikkel 40 om fri bevegelighet av kapital og ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 4. Anken førte ikke frem (dissens 4-1).

Høyesteretts flertall viste til at lovgiver kan regulere de nærmere vilkår for eiendomserverv, idet Grunnloven § 105 ikke beskytter retten til å bli eier. Samuelsen hadde frivillig inngått en avtale hvis gjennomføring var avhengig av konsesjon. Inntil konsesjon er gitt, må kjøperens rett karakteriseres som betinget. Konsesjonsvilkåret representerte da ingen tvangsmessig avståelse av en eiendomsrett som kunne gi kjøperen krav på ekspropriasjonserstatning, og arealet måtte vurderes etter sin selvstendige verdi i handel og vandel. En kjøper som nektes konsesjon - eller innvilges konsesjon på vilkår om overdragelse av en del av eiendommen - er i utgangspunktet heller ikke beskyttet av P 1-1.

Under ingen omstendighet var statenes vide skjønnsmargin mht. utmålingen overskredet, når det ytes erstatning tilsvarende verdien av selve det arealet som overdras. Det forelå heller ikke noe brudd på EØS-avtalen. Flertallet pekte bl.a. på at saken gjaldt en eiendom i Norge som var kjøpt av en norsk statsborger, og det forelå ikke noe grenseoverskridende element som kunne bringe EØS-retten til anvendelse. Mindretallet fremholdt at konsesjonsloven ikke inneholder noen regler om hvordan erstatningen skal fastsettes ved konsesjonsbetinget pålegg om eiendomsavståelse, og at spørsmålet i denne situasjonen - innenfor de rammer som følger av P 1-1 - må løses på grunnlag av alminnelige rettsprinsipper, antatte lovgiverforutsetninger og friere rettspolitiske overveielser og under hensyntaken til det syn på verdien av privat eiendomsrett som Grunnloven § 105 er et utslag av.

Ut fra et slikt syn på rettsgrunnlaget for erstatningsutmålingen kom mindretallet til at erstatningen for det pålegg om grunnavståelse som var gitt, måtte utmåles på grunnlag av ekspropriasjonserstatningsrettslige regler, slik at ikke bare verdien av det avståtte areal skulle erstattes, men også den verdireduksjon som den gjenværende eiendom måtte bli påført utover dette.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen