Villedende markedsføring - saksomkostninger

24.05.2005, HR-2005-00820-U, (sak nr. 2005/393) sivil sak, KJÆREMÅL
Tvistemålsloven § 175 annet ledd og § 181 annet ledd tredje punktum
Cosulting Designers of Separators Norge AS (advokat Stella Margareta Tuft) mot ConSept AS (advokat Bernt Østhus)

Rt-2005-666

Flock, Tjomsland og Bruzelius

Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom i sak om villedende markedsføring, forbud mot ulovlig sammenlignende reklame og krav om erstatning. Consulting Designers of Separators Norge AS (heretter kalt CDS) tok ved Trondheim tingrett ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning mot ConSept AS (heretter kalt Consept). Begjæringen om midlertidig forføyning ble senere trukket, og retten meddelte partene at omkostningsspørsmålet utstod til den dom eller kjennelse som avsluttet saken. I Trondheim tingretts dom ble Consept nektet å bruke nærmere angitt sammenlignende reklame samt dømt til å betale erstatning til CDS. Tingretten tilkjente ikke saksomkostninger. Consept anket dommen til Frostating lagmannsrett og CDS innga motanke. I hovedanken stadfestet lagmannsretten tingrettens dom for så vidt gjaldt forbudet mot anvendelse av den ulovlige sammenlignende reklamen og saksomkostningene, men Consept ble frifunnet for erstatningskravet og CDS ble ilagt saksomkostninger for lagmannsretten. I motanken ble Consept frifunnet og CDS ble ilagt saksomkostninger. CDS påkjærte lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i hovedanken til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

For så vidt gjaldt omkostningene for lagmannsretten og tingretten med unntak av omkostningene forbundet med begjæringen om midlertidig forføyning, ble kjæremålet forkastet i medhold av tvistemålsloven § 403 a. Når det gjaldt begjæringen om midlertidig forføyning, bemerket kjæremålsutvalget at denne delen av saken skulle vært hevet da begjæringen var forkynt for Consept som hadde inngitt tilsvar. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket at ettersom saken om midlertidig forføyning mest korrekt skulle vært hevet, skulle saksomkostningene for denne delen av saken vært vurdert etter tvistemålsloven § 175, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4. Kjæremålsutvalget fant at saken var tilstrekkelig opplyst til at utvalget kunne treffe ny saksomkostningsavgjørelse vedrørende den midlertidige forføyningen for tingretten, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd tredje punktum. CDS hadde gjort gjeldende at § 175 annet ledd måtte få anvendelse. Kjæremålsutvalget kunne vanskelig se at vilkårene for å anvende unntaket var oppfylt i dette tilfellet. Under enhver omstendighet kunne utvalget ikke se at saksøkeren burde tilkjennes saksomkostninger. Kjæremålsutvalget fant at saksomkostningene for denne delen av saken skulle avgjøres etter tvistemålsloven § 175 første ledd, og at hver av partene måtte bære sine egne omkostninger. Selv om lagmannsretten og tingretten hadde begrunnet avgjørelsen av omkostningene for tingretten i saken om midlertidig forføyning med gal lovbestemmelse, måtte kjæremålet forkastes siden Høyesteretts kjæremålsutvalg etter en ny behandling av saken var kommet til samme resultat som de tidligere instanser.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen