Gyldigheten av adopsjonsvedtak

09.06.2005, HR-2005-00925-U, (sak nr. 2005/459) sivil sak, KJÆREMÅL
Tvistemålsloven §§ 54, 404, 417 annet ledd og 427 annet ledd
Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Hesjedal) mot A (advokat Vidar Sinding)

Rt-2005-764

Flock, Bruzelius og Øie

Saken gjelder spørsmål om avvisning av sak om gyldigheten av adopsjonsvedtak på grunn av manglende rettslig interesse. Avdøde B hadde to adoptivbarn; A og C. A tok ut stevning ved Oslo tingrett mot staten v/Barne- og familiedepartementet og påstod bevilling om adopsjon av C kjent ugyldig. Staten nedla påstand om avvisning av saken på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54, i og med at B dødsbo og C ikke var saksøkt sammen med staten. Tingretten fremmet saken. Staten påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som stadfestet tingrettens avgjørelse.

Staten påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bemerket at utvalgets kompetanse var begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven § 404. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at dom i det søksmålet som A har anlagt, ikke vil være bindende for B dødsbo og C. Spørsmålet var om den omstendighet at søksmålet ikke også var reist mot dødsboet og adoptivsønnen, måtte lede til at det ble avvist. Både tingretten og lagmannsretten hadde vist til Høyesteretts kjennelse i Rt. 1998 side 623, som gjaldt et søksmål mot staten fra en konsesjonssøker som hadde kjøpt et småbruk. Spørsmålet der var om søksmålet også skulle vært rettet mot den person som hadde fått eiendommen overdratt til seg som tilleggsjord, etter at staten hadde benyttet seg av sin forkjøpsrett. I avgjørelsen ble det uttalt at kravet til rettslig interesse vil være oppfylt dersom en rettsavgjørelse har betydning for saksøkerens rettsstilling og det foreligger et klart og aktuelt behov for en rettslig avklaring.

Høyesterett fant at en dom på ugyldighet i et søksmål mot staten i det minste ville medføre at forvaltningen fikk en plikt til å vurdere omgjøring av det aktuelle vedtaket, og at saksøkeren allerede ved dette fikk en endret rettslig posisjon, slik at kravet til rettslig interesse var oppfylt. Kjæremålsutvalget fant at lagmannsretten hadde gitt uttrykk for riktig lovtolking ved å legge til grunn det syn på spørsmålet om rettslig interesse i saker om offentligrettslige trepartsforhold som fremgikk av kjennelsen i Rt. 1998 side 623.

Det ble vist til at Tvistemålsutvalget hadde reist spørsmål om det burde innføres tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold (NOU 2001:32 side 198 flg. og side 653-654). I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 151 gikk departementet likevel inn for å "fastholde den rettstilstand som avgjørelsen i blant annet . Rt. 1998 s. 623 er uttrykk for".

Heller ikke justiskomiteen ønsket å innføre en regel om tvungent prosessfellesskap, se Innst. O. nr. 110 (2004-2005) side 31. Lagmannsretten hadde også lagt til grunn at de positivrettslige reglene i tvistemålsloven §§ 417 annet ledd og 427 annet ledd om hvem som kan være motparter i saker mellom private parter om ekteskap og nedstamming, ikke kunne anvendes analogisk i saker om gyldighet av adopsjonsvedtak. Heller ikke på dette punktet kunne Høyesteretts kjæremålsutvalg se at lagmannsretten hadde gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen