Skadeerstatning - regress

10.06.2005, HR-2005-00926-A, (sak nr. 2004/1697), sivil sak, anke
Skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3
A (advokat Christian Lundin) mot If Skadeforsikring NUF (advokat Truls Nygård)

Rt-2005-769

Bruzelius, Lund, Stang Lund, Øie og Aasland

Saken gjaldt tolkingen av skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3, nærmere bestemt om regressen kan gjøres gjeldende innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse (pakke for pakke) eller bare i den enkelte erstatningspost innen erstatningsoppgjøret (post for post).

A ble som passasjer i en personbil påført en alvorlig ryggmargsskade, som har ført til at han er delvis lammet og avhengig av rullestol. Hans medisinske invaliditet er anslått til 80-85 %, og den ervervsmessige uførhet er satt til 100 %. Det ble oppnådd enighet med trafikkforsikringsselskapet om en samlet erstatning på kr 3 900 000 for tapt inntekt og tap i fremtidig erverv ( til sammen 1 150 000), for men (kr 750 000) og for utgifter (kr 2 000 000). A var på ulykkestidspunktet også omfattet av en kollektiv personalforsikring tegnet av hans daværende arbeidsgiver i If Skadeforsikring. Forsikringen, som også omfattet fritidsulykke i tillegg til yrkesskade, ga rett til men- og ervervserstatning samt - i begrenset omfang - erstatning av behandlingsutgifter. Grunnerstatningen for varig ervervsuførhet ved fritidsulykke var i personalforsikringen standardisert på samme måte som erstatning for tap i fremtidig inntekt etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. forskriften § 3-2. Beløpet for A ville ha utgjort 22 ganger folketrygdens grunnbeløp. Beløpet var høyere enn det han fikk utbetalt for inntektstap fra trafikkforsikringsselskapet. A gjorde gjeldende at regressretten etter § 3-7 nr. 3 bare gjaldt den enkelte erstatningspost innen erstatningsoppgjøret. Både ting- og lagmannsretten kom til at regressen kan gjøres gjeldende innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse. Høyesterett kom til samme resultat. Det ble vist til at det fremgikk av forarbeidene til regressbestemmelsen i § 3-7 nr. 3 at man ville innføre "full regressrett" for arbeidsgiverbetalte forsikringer når det var en ansvarlig skadevolder, og at hensynet til premienivået var et viktig hensyn i den forbindelse.

Den ankende part hadde gjort gjeldende at det gjelder et krav om kompensasjonsrelevans for fradrag etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, og at det tilsvarende gjaldt for regress etter § 3-7 nr. 3.

Høyesterett pekte på at verken ordlyd, forarbeider eller en entydig rettspraksis tilsier at det ved fradrag etter § 3-1 tredje ledd gjelder et alminnelig krav om kompensajonsrelevans. Det var imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, da det etter rettens syn ikke var en slik sammenheng mellom denne bestemmelsen og § 3-7 nr. 3 at et slikt prinsipp også gjelder der. Heller ikke reelle hensyn kunne føre til et annet resultat.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen