Spørsmålet om en gavetransaksjon var ugyldig fordi giveren hadde en alvorlig sinnslidelse.

29.06.2005, HR-2005-01045-A, (sak nr. 2005/42), sivil sak, anke

A (advokat Inger Marie Sunde) mot Bs dødsbo mfl. (advokat Halvor Urrang Simonsen)

Rt-2005-878

Mitsem, Bruzelius, Tjomsland, Oftedal Broch og justitiarius Schei

C, født i 1913, giftet seg i 1951 med D. Ektefellene, som var barnløse, opprettet i 1961 et gjensidig testament som ga lengstlevende full rådighet over midlene i levende live. Ved lengstlevendes død skulle boet deles mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger. D døde i 1974, og C tok over arven i henhold til testamentet.

I mai 2001 døde en av Cs brødre, og hun arvet ca. 1,7 millioner etter ham. Av dette ble ca. 1,3 millioner kroner gitt videre til fettere og kusiner, med en halvpart til hhv. farssiden og morssiden. Resten ble gitt til veldedige formål. Ved denne disposisjonen ble hun bistått av kusinen A, som var oppnevnt som hjelpeverge, og som også var den av søskenbarna som sto hennes nærmest. C døde i november 2001. Slektsarvingene til D gjorde da gjeldende at overføringen til søskenbarna var ugyldig. Haugesund tingrett og Gulating lagmannsrett (sistnevnte under dissens) kom til at C hadde vært i demenstilstand som måtte karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse, og at sykdommen hadde påvirket disposisjonen. Tingretten begrenset As ansvar til det beløpet hun selv hadde mottatt, ca. 210 000 kroner. I lagmannsretten ble hun holdt ansvarlig for det beløpet som etter det gjensidige testamentet ville ha tilflytt Ds slekt, ca. 650 000 kroner. As anke til Høyesterett førte frem. Høyesterett konstaterte at en demenstilstand kan være så alvorlig at den må betraktes som en alvorlig sinnslidelse. Men lagmannsrettens hadde lagt for stor vekt på utfallet av en test som ble utført i mai 2001, en såkalt Mini Mental Status.

En slik test er ment som et ledd i en diagnostisk utredning, men det forelå ikke ytterligere undersøkelser av hennes mentale tilstand. Selv om det også var andre opplysninger som kunne tyde på at det forelå en alvorlig sinnslidelse, var det usikkert om dette grunnleggende vilkåret for ugyldighet forelå. Det var unødvendig å ta et definitivt standpunkt til dette, idet transaksjonen ikke kunne ansees påvirket av lidelsen. Det dreide seg om en upåfallende overføring til søskenbarna av midler som stammet fra broren.

Disposisjonen måtte sees som utslag av hennes sterke slektsfølelse og oppfatning av hva som var en rettferdig disponering av midler som kom fra hennes egen slekt. Den omstendighet at A var inhabil som hjelpeverge, fører ikke til at transaksjonen blir ugyldig.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen